Motiverende samtale: kommunikasjonsferdigheter

Kommunikasjonsferdighetene og holdningssettet i MI henger tett sammen og støtter opp om hverandre. Ved å bruke disse som utgangspunkt bidrar vi til å etablere en nysgjerrig, samarbeidende og empatisk lyttende stil. Å utforske motivasjon for endring er en kjerneoppgave i MI. Oppmerksomheten rettes mot personens forståelse av seg selv, sine problemer og muligheter for å endre adferd.

Det er fire kommunikasjonsferdigheter i MI: spørsmål, refleksjoner, bekreftelser og oppsummeringer.

Åpne spørsmål

I en MI samtale ønsker vi å ha en utforskende og ikke dømmende stil. De åpne spørsmålene bidrar til dette. Åpne spørsmål har ikke et gitt svar, men inviterer til at personen utdyper sine opplevelser, tanker og synspunkter.

Ved å bruke åpne spørsmål, bidrar vi til dialog og støtter opp under viktige holdninger som autonomi, likeverd, samarbeid og empowerment.

Åpne spørsmål innledes med spørreord som «Hva», «Hvordan», og «På hvilken måte».

Lukkede spørsmål

I noen situasjoner har vi behov for raske avklaringer og inviterer ikke i like stor grad til dialog. Da trenger vi de lukkede spørsmålene. Lukkede spørsmål kan gi mer avgrensede svarmuligheter som ja, nei og vet ikke.

De starter som regel med verb:

• Har du?
• Vil du?
• Skal du?

Noen lukkede spørsmål kan gi gode svar og bidra til videre dialog.

I MI ber vi ofte om lov til å gi informasjon eller råd. Et lukket spørsmål som vil bidra til autonomi og samarbeid kan være:

«Er det greit at jeg gir deg litt mer informasjon om....?»

Refleksjoner

I en MI-samtale ønsker vi at det brukes flere refleksjoner enn spørsmål. Refleksjoner betyr at hjelperen gir tilbake, eller speiler tilbake. Vi viser hva vi har hørt og oppfattet av det personen har sagt eller gitt uttrykk for. Det er en måte å gi respons på uten å stille spørsmål og avbryte pasientens tankerekke.

Denne kommunikasjonsferdigheten viser empati, og vil ofte stimulere den vi snakker med til å snakke videre. Hjelper kan styre samtalen ved å reflektere endringssnakk og dermed forsterke personens motivasjon. Vi inviterer personen til å utvide egne perspektiver og begge parter oppnår en dypere forståelse av situasjonen.

De finnes tre typer refleksjoner: enkle, komplekse og dobbeltsidige refleksjoner.

Enkel refleksjon:

Vi kan speile tilbake eksakt det personen sier, eller bruke andre ord med samme betydning (synonym). Begge disse nivåene kalles for enkel refleksjon.

Kompleks refleksjon:

Komplekse refleksjoner kan gjenspeile den underliggende meningen eller følelsen i det personen sier. Vi gjør en faglig tolkning og gjengir med egne ord.

Ved å bruke refleksjoner hjelper vi personen til å utdype sin opplevelse og forståelse av seg selv, sin situasjon og sine handlinger. Dette gir det ofte ny innsikt. En hjelper som bruker komplekse refleksjoner, oppleves gjerne mer empatisk, og refleksjoner bidrar til å bygge en god relasjon mellom hjelper og personen.

Dobbeltsidig refleksjon:

Vi kan møte ambivalente ytringer med refleksjoner som gir begge sider av saken oppmerksomhet og gyldighet.

Dobbeltsidige refleksjoner er spesielt nyttig når personen er ambivalent eller tvetydig i sine uttalelser.

I MI brukes «og» eller «samtidig», istedenfor «men» når vi redegjør for to sider av ambivalensen. På denne måten tydeliggjøres de motstridende følelsene.

Når vi gir tilbake begge sider av ambivalens, avslutter rådgiver alltid med det personen har sagt om grunner, ønsker og behov for å gjøre endring, det vi i MI kaller endringssnakk.

Bekreftelser:

I MI er bekreftelser konkrete og peker på personens styrker, innsatser og egenskaper. Å gi bekreftelser formidler tro, og at personen har gode ressurser og holdninger som er nyttige i endringsprosessen. Dette styrker personens tillit til seg selv og egne ressurser, gir motivasjon og selvfølelse.

Mestringstillitt er en viktig del av en persons motivasjon. Personen kan ha et sterkt ønske om endring, men ha lav tiltro til egen mestring og lav tillitt til å klare å gjennomføre endringen.

Ved å hente frem tidligere mestringsopplevelser, ressurser og egenskaper hos personen, bidrar det til å styrke mestringstilliten. Dette kan igjen øke motivasjonen for å gjøre en endring.

Oppsummeringer:

Oppsummeringer er en sammenfatning av to eller flere momenter av det personen har sagt. Det brukes for å vise at rådgiver anstrenger seg for å forstå og slik vise empati.

Oppsummering kan brukes i flere sammenhenger. Det kan være fint å gjøre en oppsummering når man bytter fra et tema til et annet, når man skal starte eller avslutte en samtale, når det er behov for en pause for å finne videre vei i samtalen eller når man ønsker å fremheve noe i det personen har sagt. Hjelper kan også bruke oppsummering til å samle det personen har kommet med av grunner, ønsker og behov for endring, og gi dette tilbake for å styrke personens motivasjon for endring.

Hjelper kan i tillegg velge å oppsummere det personen har snakket om av grunner, ønsker og behov for endring, for å bevisstgjøre personen på dette og forsterke snakke om endring.