HKH-rapport: Slik påvirkes ungdomsvolden av sosiale medier

Det er en liten gruppe ungdommer som står for den største delen av volden, og sosiale medier spiller en stor rolle, kommer det fram i HKH-rapport.

– Noe av det viktigste for uteseksjonen var å nyansere debatten rundt ungdomsvold og ungdomskriminalitet. Vi ønsket å få fram hvem disse ungdommene er og hva volden er et symptom på, sier Susanne Birkeland.

– Vold kan gjøre stor skade og skape mye frykt, men det er grunner til at det utføres blant mindreårige. Vi i uteseksjonen håper rapporten kan være med på å synliggjøre hva de strever med, hva som ikke er blitt fanget godt nok opp og hva de ikke har fått god nok hjelp til, legger hun til.

Hun mener rapporten viser at vi som samfunn har en jobb å gjøre for denne gruppen med sårbare ungdommer.

– Vi har helt klart en jobb å gjøre for at de ikke skal havne på et sted hvor de har det så vanskelig at de bruker vold som en strategi, sier Birkeland.

Ville gi ungdommene en stemme

Susanne Birkeland og Lene Hamre jobber i uteseksjonen i Stavanger kommune. De jobber oppsøkende, noe som vil si at de er der ungdommen er, enten det er på skolen, på fritidsklubben eller i sentrum. De er tett på ungdommen på deres eget område og bistår blant annet med veiledning og samtaler.

De siste årene har mediene skrevet mye om ungdomskriminalitet og ungdomsvold i Stavanger-området. Det har vært mange meninger, mye uro og flere «varsku» om tingenes tilstand.

Ansatte i uteseksjonen merket også en økende bekymring blant deres samarbeidspartnere i skole, barnevern og politi, og de ville derfor finne ut av hvordan det faktiske bildet er. Er det så ille som «alle» skal ha det til? Er det grovere vold nå enn før? Mer kriminalitet? De bestemte seg derfor for å finne ut av det.

– Vi tenkte at HKH var en god måte å kartlegge på og for å få et raskt svar på det vi lurte på. Kort tid etter ble det politisk vedtatt at kommunen skal satse hardere på å bekjempe ungdomskriminalitet, og på den måten ble vårt prosjekt godt forankret, sier Hamre.

En annen ting de var opptatt av var å gi ungdommene en stemme.

– Vi jobbet hardt for å få inn unge stemmer, men det var ikke så lett, blant annet på grunn av personvernhensyn. Vi endte til slutt opp med en gruppe ungdom med ulike bakgrunn og erfaringer, som var gode til å sette ord på ting, sier Birkeland.

Volden går i bølger

De to oppsøkerne forteller at mye av det som kom fram i rapporten var kjent både for dem og samarbeidspartnerne deres fra før av. Det var derfor ingen funn som var direkte overraskende, men noen av funnene var likevel kjedelige å se svart på hvitt.

– Litt av hensikten her var å kartlegge problemet, så vi var på forhånd enige om å ha is i magen og tenke at det ikke er krise om vi ikke finner ut noe nytt, sier Birkeland.

– Hensikten med rapporten var å gi et situasjonsbilde av her og nå. Så da var det egentlig betryggende at det ikke kom fram noen nye, store ting, legger Hamre til.

Birkeland og Hamre sier de opplever at ungdomsvolden går i bølger og at ulike grupper skiller seg ut hver gang. For noen år siden var det jentene som utmerket seg, nå er det guttene.

– Rapporten har ikke avdekket en veldig negativ utvikling i Stavanger, men så er det dette med grovheten. At det gjerne er færre sperrer og at det dras lenger nå, enn for fem år siden. Vold er alltid brutalt, men sosiale medier tilfører energi og tilskuereffekt. Vi ser jo at det er en sammenheng her, sier Hamre.

– Mange av informantene peker på at volden har blitt grovere. Vi ser grovheten i sammenheng med sosiale medier, som veldig mange mener har stor innvirkning på vold og voldsbruk, og ikke minst på hvordan voldsvideoer sprer seg og tilfører energi til situasjonen, sier Birkeland.

Grensene flyttes

Birkeland og Hamre forklarer at slåsskamper er noe som ofte filmes, deles og som lever lenge «der ute». Plutselig kan en gammel film deles igjen etter et par måneder, og da kan det virke som om det er en ny slåsskamp på gang.

– Ungdommenes oppfattelse av omfanget kan bli veldig feil. De er ofte ikke kildekritiske, dermed kan det virke som noe som skjer veldig hyppig, selv om det kanskje er den samme hendelsen som deles igjen og igjen, sier Hamre.

De to oppsøkerne sier sosiale medier påvirker ungdomsvolden på flere måter: Sosiale medier synliggjør vold på en helt annen måte enn før, det blir spredt til et mye større publikum enn før og det skjer ekstremt mye raskere enn før.

– Det at ungdom stadig eksponeres for vold i sosiale medier er kanskje med på å normalisere det litt. Det som var ekstremt før blir gjerne litt mindre ekstremt, da denne terskelen stadig flyttes. Sosiale medier er designet for å flytte disse grensene. Det er jo sånn algoritmer fungerer, at du hele tiden «upper gamet» og at det blir gradvis mer ekstremt. Her trekker vi sammenhenger mellom våre funn fra kartleggingen, og voldsbruken blant ungdom, sier Hamre.

Vil ikke framstå som feig

I HKH-rapporten har uteseksjonen skrevet mye om fryktkapital, hvor makt oppnås gjennom andres frykt. På den måten kan du få et stort rykte eller sørge for at folk er redd deg uten å ha møtt deg. Funn i rapporten viser til at sosiale medier er en god plattform for å skape fryktkapital og for å mobilisere et publikum.

– Fryktkapital har alltid eksistert, men tidligere spredte det seg via jungeltelegrafen, i skolegården eller på gata. Nå går det veldig, veldig fort og det når et veldig bredt publikum, sier Birkeland.

Hun bruker Snapchat som eksempel, og forklarer at mange ungdommer bruker kartfunksjonen i appen – såkalt Snapmap. På Snapmap kan ungdommen se hvis mange andre ungdommer samles et bestemt sted, og da tar det kort tid før det kommer enda flere til.

– Hvis det går rykter om en slåsskamp så tar det ikke lang tid før det er spredt til ekstremt mange. Før i tiden ble det kanskje i skolegården, men nå er ungdommene veldig mobile. Nå er det mulig for ungdom fra Kvernevik å reise til Hundvåg fordi de har hørt rykter om at det skjer noe der, og så er de der på en halvtime, sier Hamre.

– Det var også noe som kom fram under intervjuene. Mange ungdom tenker at de ikke skal slåss, men så er det så mye publikum og da øker presset rundt å vise seg fram eller ikke framstå som feig. Det er mange som ser på og mange som filmer, og da blir det en helt annen stemning, noe som igjen kan føre til at ting eskalerer, legger hun til.

Susanne Birkeland og Lene Hamre jobber i uteseksjonen i Stavanger kommune. De jobber oppsøkende, noe som vil si at de er der ungdommen er. De er tett på ungdommen på deres eget område og bistår blant annet med veiledning og samtaler. Foto: Tone Helene Oskarsen

Forebyggende arbeid og økt aldersgrense

Dette fører oss til spørsmålet alle voksne stiller seg: Hvordan kan man gjøre noe med det? Kan man i det hele tatt gjøre noe med det?

Et av tiltakene uteseksjonen har foreslått er dialogkonferanser. De har hentet inspirasjon fra Kristianslyst skole i Stavanger, som allerede har holdt på med dette en stund. I en dialogkonferanse er tanken at både ungdom og voksne samles, de snakker om samme tema, får den samme informasjonen og forhåpentligvis fører det til at den gode samtalen fortsetter videre hjemme.

– Kanskje kan sosiale medier være tema under en av dialogkonferansene. Da ser vi for oss at man kan snakke om verdier og gi opplæring. Ikke i hvordan sosiale medier fungerer, for det vet ungdommene best selv, men å snakke med dem om hvilke verdier de har, hvor grensen din går og å få dem til å reflektere rundt spørsmål de ikke har tenkt på selv, sier Hamre.

– Det er ikke lett å måle effekten av forebyggende arbeid, men vi tenker at dialogkonferanse kan være en god idé. Mange vi snakket med til rapporten nevnte at vi lever i et individualistisk samfunn: At vi ikke bryr oss nok og at vi har mistet fellesskapet. Dialogkonferanse vil være et tillagt nettverk for å få oss i gang med det som kanskje var mer naturlig i samfunnet vårt før, og som kanskje kan hjelpe til med å skape sånne møtesteder igjen, legger Birkeland til.

Funnene fra HKH-rapporten også at Birkeland og Hamre er positive til økt aldersgrense på sosiale medier, i tillegg til økt informasjonsarbeid blant de yngre ungdommene.

– Vi har også sett på Gatemegling fra Røde Kors, hvor ungdom får verktøy til å se sin egen rolle og finne andre handlingsmønstre i situasjonen. Når det gjelder sosiale medier og voldshendelser må vi ikke bare ha fokus på voldsutøveren, men også tilskuerne rundt som i mange tilfeller kan være en stor bidragsyter til at ting eskalerer. De slåss ikke selv, men de har likevel mye ansvar. Der tror vi Gatemegling er en fin måte å bevisstgjøre tilskuerne på, sier Hamre.

Har tro på oppsøkende arbeid

I rapporten fra uteseksjonen kommer det tydelig fram at den groveste volden utføres av en liten gruppe ungdommer. Men hvordan skal man klare å komme i posisjon til å nå denne gruppen?

– Der har vi veldig troen på måten uteseksjonen jobber på. Uteseksjonen har en unik måte å jobbe på siden vi er et oppsøkende lavterskeltilbud. Vi er drevne på det vi gjør, og vi kan det vi gjør. Vi er der ungdommene er, vi kan bruke tid, bygge relasjon og ha fokus på akkurat det for å nå de som har snudd ryggen til alt annet og ikke er mottakelige for noe, sier Hamre.

– Hva tror dere det betyr for ungdommene i Stavanger å ha et rendyrket oppsøkende tilbud?

– Jeg tror det har mye å si for opplevelsen av tilgjengelighet. Vi er ikke et kontor hvor du må få en henvisning for å komme til. Vi er enkle å nå. Vi er ikke spesialister, men vi kan hjelpe dem med å få riktig hjelp og lose dem videre. I tillegg får de også muligheten til å bruke tid. Jeg tror det er veldig smart at vi jobber på den måten vi gjør, sier Hamre.

– Uteseksjonen er frivillig for ungdom. Det er både vår store styrke, men også en stor utfordring. Vi kan ikke prakke oss på dem, de må ha lyst til å snakke med oss. Men det viser oss jo at når de tar kontakt og når de snakker med oss så er det fordi de faktisk vil det, legger hun til.

– Målet er å fange opp de ungdommene andre ikke klarer å nå. Vi gjør mye av den samme jobben som andre instanser gjør, men den oppsøkende biten gjør at vi har et annet handlingsrom. Vi kan nå dem på en annen måte fordi vi kan være på deres arena, trekke oss tilbake og tilpasse oss dem. Hvis vi bare kjører på eller ikke har tid til dem mister vi dem veldig fort. De er ungdommer, og de vil gjøre ting på sin måte, sier Birkeland.