MÅNEDENS FAGPERSON: Marit Roksvåg Markestad - KORUS Bergen

– Det som stadig imponerer meg, er hvor mange dyktige og engasjerte mennesker som jobber i tjenestene. Det gjøres utrolig mye godt arbeid hver eneste dag og gjør et stort inntrykk på meg.

– Hva jobber du med, og hvordan havnet du der du er i dag?

Jeg jobber innen alle KORUS sine tre hovedområder: folkehelse, tidlig innsats og behandling. Det betyr at jeg er involvert i mye av det som skjer i organisasjonen. Å arbeide på tvers av ulike innsatsområder gir meg et godt utgangspunkt for å se sammenhenger og bidra til helhetlig tenkning og samarbeid.

Gjennom samtalemetodikken Motiverende samtale har jeg hatt en rolle inn mot KORUS i snart 20 år, som kursholder og veileder. Samtidig har jeg hatt en klinisk arbeidshverdag som behandler innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling frem til jeg begynte som spesialrådgiver i KORUS i 2021. Motiverende samtale er en anvendelig metode som oppleves relevant på tvers av mange fagfelt, enten man jobber med forebygging i skole og helsestasjon eller møter mennesker med rusutfordringer og deres pårørende.

Min inngang inn i rusfeltet var en nysgjerrighet som startet på nevrologisk avdeling. Tidligere har jeg også arbeidet med rehabilitering av personer med ryggmargsskader. Mange av dem hadde blitt skadet i ruspåvirket tilstand. Der ble det tydelig for meg hvor viktig det er å kunne snakke om rusmiddelbruk på en empatisk og respektfull måte, og hvor stor betydning at dette blir snakket skikkelig om i et rehabiliteringsforløp.

For tiden bruker jeg mye tid på planlegging og gjennomføring av den nasjonale konferansen «Etterlatte ved rusrelatert død», som arrangeres i Bergen 17. november. Jeg har vært en del av planleggingsgruppen i fire år, og de siste tre årene har jeg ledet arbeidsgruppen. Konferansen er kompleks å arrangere fordi programmet skal være relevant både for fagpersoner og etterlatte. Det stiller også særlige krav til dem som står på scenen. Etter min mening er årets program både spennende og godt balansert. Jeg vil derfor oppfordre alle interesserte til å komme til Bergen, eller følge konferansen digitalt, for faglig påfyll om årets tema: «Fra skyld og skam til åpenhet og støtte.»

– Hva er de største utfordringene du møter i arbeidshverdagen, og hvordan håndterer du dem?

Det viktigste for meg er å holde fokus på dem vi er til for. KORUS skal være et kompetansesenter og en samarbeidspartner for tjenester i både store og små kommuner. Jeg er opptatt av at vi tilpasser tilbudene våre til behovene i hele fylket, ikke bare i Bergensområdet. Å bidra til praksisnær og kunnskapsbasert kompetanseutvikling i tjenestene oppleves derfor svært meningsfullt.

Jeg er også opptatt av å bygge langsiktige relasjoner med kommuner og tjenester, slik at vi kan være en relevant støtte og sparringspartner over tid. For meg handler dette blant annet om å være tilgjengelig, svare raskt på henvendelser og møte samarbeidspartnere med nysgjerrighet, positivitet og et løsningsorientert perspektiv.

Det kan til tider være svært travelt, og innimellom blir det nok litt for mange møter. Samtidig synes jeg det er både interessant og engasjerende å få være involvert i så mye spennende arbeid. En utfordring for meg er å sette grenser for hvor involvert jeg skal være, fordi tiden ikke alltid strekker til.

– Kan du dele en erfaring som har hatt stor innvirkning på din faglige utvikling?

Da må jeg trekke frem arbeidet med etterlatte ved rusrelatert død. Det var først gjennom arbeidet med konferansen at jeg virkelig forsto forskjellen mellom det å være pårørende og det å være etterlatt og hva det virkelig innebærer. Jeg tror mange, inkludert meg selv, har hatt en «blind flekk» når det gjelder dette.

Det er viktige forskjeller i hvordan vi møter disse gruppene, og denne erkjennelsen har gitt meg både ny innsikt og utvidet kompetanse. Samtidig har jeg blitt mer bevisst på betydningen av å bruke et presist språk når vi snakker om pårørende og etterlatte. Det viktig å ikke bli for kategorisk, fordi noen mennesker kan være både pårørende og etterlatte på samme tid.

Etterlattes perspektiver, og hvordan denne gruppen ofte blir lite synlig i hjelpesystemene våre, har engasjert meg sterkt. Det har også bidratt til at jeg har valgt å engasjere meg som frivillig fagperson i fylkeslaget EVR Vestland.

– Har du et godt råd til andre som jobber på ditt fagfelt?

Det finnes mange gode råd man kan gi innen dette fagfeltet, men jeg er forsiktig med å komme med fasitsvar. Det som stadig imponerer meg, er hvor mange dyktige og engasjerte mennesker som jobber i tjenestene. Det gjøres utrolig mye godt arbeid hver eneste dag og gir et stort inntrykk på meg.

Hvis jeg skal gi ett råd, må det være å dele erfaringer med hverandre. Oppsøk eller skap arenaer som bidrar til økt forståelse, erfaringsutveksling og samarbeid mellom tjenester. Vi blir bedre når vi lærer av hverandre.

– Hvordan lader du batteriene, og hva betyr fritiden for deg?

Trening har lenge vært en viktig del av hverdagen min. Det hjelper meg med å håndtere stress og gir både mental og fysisk styrke. For tiden er det styrketrening som står mest i fokus.

Familien betyr mye for meg, og i år har vi fått et nytt familiemedlem. Lisa, en maltipoo, kom til oss før sommerferien. Hun har brakt mye glede, energi og kjærlighet inn i hverdagen vår, og kanskje spesielt inn i min.

Ellers setter jeg stor pris på å reise til hytta sammen med dem jeg er glad i. Der kan jeg senke skuldrene, hente ny energi og nyte roen. Det er en viktig motvekt til en travel arbeidshverdag.