MÅNEDENS FAGPERSON: Annika Linge Hessen - KORUS midt

– Det er viktig å være tett på kommunene og forstå hverdagen deres. Vi må vite hva som faktisk fungerer, også der ressursene er knappe.

Hva jobber du med, og hvordan havnet du der du er i dag?

Jeg jobber med forebygging og tidlig innsats i KORUS, med familier, barn og ungdom som hovedfokus. Jeg har vært særlig tett på BTI-arbeidet i nesten alle kommunene i Møre og Romsdal de siste 7 årene, for å systematisere veien fra en uro for et barn, til tidlig innsats og tverrfaglig samarbeid. Jeg jobber også med trygghet og beredskap rundt rusproblematikk i skolen gjennom Kjentmann, opplæringsprogrammet tidlig inn for de som møter gravide og småbarnsfamilier, og har nå det siste året blitt sertifisert i "EUPC", europeiske standarder for rusforebygging. 

Etter å ha bodd i Bergen og Oslo i 12 år, landet jeg og familien omsider tilbake i hjembyen Ålesund til fjord, fjell og familie.

Jeg var veldig spent på arbeidsmarkedet i denne regionen for meg med en mastergrad i psykologi, og ble veldig positivt overraska over at KORUS hadde kontorer i Ålesund. Jeg hadde kjennskap til KORUS og rusfeltet gjennom studietida, da jeg skrev både bachelor- og masteroppgave med rus og avhengighet som hovedtema.

Etter flere år i førstelinja i sosialtjenesten i NAV med særlig fokus på den yngste brukergruppa, og som familiekoordinator i et nasjonalt prosjekt for barnefamilier i en bydel øst i Oslo, var KORUS sitt samfunnsoppdrag noe som traff meg veldig godt både med fag og hjerte.

Hva er de største utfordringene du møter i din arbeidshverdag, og hvordan håndterer du dem?

I arbeid med å nå barn, unge og familier man er bekymra for, vet man at utfordringa er at man ofte kommer inn for sent. Det er ei utfordring å få bitene til å henge sammen, altså at det noen ser som fotballtrener, noen ser som lærer, noen ser som mor i klassen og som helsesykepleier på helsestasjonen ikke alltid resulterer i at man ser helheten, eller at noen setter i gang tiltak. Det er et krevende felt å jobbe i, med barrierer hos alle involverte, taushetsplikt og tidvis ressursmangel. Det er mange små kommuner i fylkene våre, og selv om det er en del "smådriftsfordeler" i tverrfaglig samarbeid når det er de samme 10 menneskene som utgjør støtteapparatet til barnehager og skoler i samme kommune, så ligger det også noen utfordringer i å omsette "nasjonale føringer til lokal handling". Hvordan gjøre dette håndterbart og spiselig for en liten kommune, langt fra nærmeste oppsøkende tjeneste, BUP og med for få hender i skole og helse?

Jeg blir likevel stadig imponert over hvor mye bra arbeid som gjøres av veldig dyktige fagfolk ute i tjenestene, som ofte har mange hatter på seg samtidig. Det at kompetansesentrene er nær kommunene vi skal bistå, og at man er fysisk ute i møte med folk, tror jeg er helt sentralt for å se hva som nytter ute i virkeligheten - og hvor mange ferger det er mellom kommunen og hjelpetjenestene.

Kan du dele en erfaring som har hatt stor innvirkning på din faglige utvikling? 

Jeg har jobbet noen år der man har kommet seint inn med hjelp, og så konsekvensene av det. Særlig generasjonsfattigdom, der både bestemor, mor og datter fyller ut sosialhjelpssøknader samtidig, gjorde inntrykk. I arbeidet som familiekoordinator, fikk jeg også erfare at alle tenkelige instanser var inne med tjenester og tiltak til familier samtidig, og nærmest uten unntak, uten at noen visste om hverandre. Jeg fikk mye erfaring med hvor mange som mangler forståelse av hjelpesystemet og at vi som står på utsiden ofte tar denne forståelsen for gitt. Helheten kan bli veldig bra, men vi må vite om hverandre. 

Har du et godt råd til andre som jobber på ditt fagfelt?  

Vær positiv og bruk humor i hverdagen, særlig når man jobber med tung tematikk som vi gjør. Løft fram det man får til, det kollegaen din gjør bra og det som fungerer godt i din tjeneste. Framsnakking av hverandre er viktig.

Jeg har blitt mer og mer oppmerksom på at kultur spiser struktur. Det å jobbe med samhandlingskultur og hvordan folk snakker om hverandre på tvers av tjenester kan ha større betydning enn hvilke rutiner og systematikk man har fått på plass. 

Hvordan lader du batteriene, og hva betyr fritiden for deg?

Jeg er veldig glad i fjellene på Sunnmøre og lader batteriene ekstra godt på hytta i Valldal sammen med den nærmeste gjengen min. Hverdagene suser avgårde, med trening, aktiviteter for barna, som klassekontakt og trenerverv, så det å være oppmerksom på å nyte kaoset, er også viktig. Ellers får jeg roet ned med hobbyer som en 69-åring: strikking, lesing og soppsanking og trives godt med det.