Hva er god rusforebygging i skolen?

Ikke alle rusforebyggende tiltak har dokumentert effekt, og noen kan virke mot sin hensikt. I denne artikkelen deler Katrin Øien konkrete råd basert på UNODC sine Internasjonale standarder for rusforebygging.

Av: Katrin Øien, rådgiver i KORUS midt

Som rådgiver i KORUS er “Hva skal skolen gjøre?” en problemstilling som dukker opp i mange sammenhenger. Dette skjer blant annet i dialog med kommuner, med skolene selv, med kollegaer i KORUS, og som et underforstått forventningspress fra foreldre og samfunnet. Noen ganger er det etter en presentasjon av ferske Ungdata-tall, andre ganger på grunn av medieoppslag om bekymringer knyttet til ungdommers rusbruk eller annen normbrytende atferd.

Skolene spiller en stor rolle i barnas liv. De er barnas arbeidsplass hvor de tilbringer store deler av hverdagen sin. Der har de sitt største sosiale spillerom, og de skal lære både faglig og livsnødvendig kunnskap der. I foreldres fravær er lærerne delvis oppdragere og normsettere også. På grunn av formen skolen har, er den en velegnet arena for forebyggende arbeid.

Hva kjennetegner effektive tiltak?

Vi ønsker alle at barn skal vokse opp uten å få problemer med rusmidler, og for at skolen skal brukes som arena for forebygging må det gjøres riktig. Men hva kjennetegner god rusforebygging i skolen? Hva bør man gjøre, og hva bør man unngå?

Mange av tiltakene som forebygger rusproblematikk vil også kunne bidra til forebygging av andre problemer. Men dersom målsetningen er rusforebygging, bør man ta utgangspunkt i prinsippene fra UNODC sine Internasjonale standarder for rusforebygging. Dette er den beste kunnskapen vi har i dag om virksomme elementer for rusforebygging i skolesammenheng.

Prinsippene står her fritt oversatt av meg, med utdypende bemerkninger i parentes:

Effektive tiltak

• bruker interaktive metoder (som gruppearbeid, diskusjoner, rollespill o.l.)
• gjennomføres i en rekke strukturerte leksjoner (typisk 10-15 stk.), ukentlig, gjerne med boosterleksjoner over flere år
• gjennomføres av en opplært fasilitator (opplæring i programmet vil bidra til at det gjennomføres som planlagt, slik at intensjonen med programmet oppfylles)
• gir mulighet for å øve på et bredt spekter av sosiale ferdigheter knyttet opp mot rusbruk - særlig mestring, beslutningstaking og motstandsevner
• endrer oppfatning av risikoen assosiert med rusbruk med særlig fokus på umiddelbare konsekvenser (ungdommer klarer ofte ikke å forholde seg til at de i fremtiden kan bli så avhengige at de risikerer å dø av overdose; at de kan havne i situasjoner på kort sikt der de blir stilt i et dårlig lys eller blir utsatt for små eller store ulykker er lettere for dem å forholde seg til)
• oppklarer misoppfatninger om normer og forventninger tilknyttet rusbruk (er det virkelig greit å bruke illegale rusmidler? Hva vil familien synes om det? Hva vil venner synes om det? Er det et press for å bruke? Er det aksept for å ikke bruke?)

Ineffektive tiltak

• bruker ikke-interaktive metoder, som presentasjon/forelesning som primær strategi
• består i hovedsak av informasjon om rusmidler, særlig av skremmende karakter
• bruker ustrukturerte dialogleksjoner
• fokuserer på å bygge selvtillit og emosjonelle ferdigheter
• fokuserer bare på etiske og moralske aspekter ved beslutningstakingen, eller verdier
• bruker tidligere rusavhengige som forteller sin personlige opplevelse

Hvorfor er ikke informasjon om rusmidler god forebygging?

Det andre punktet under “Ineffektive tiltak" om informasjon, er nok et punkt som mange vil bli overrasket over. Informasjon er nemlig ikke en beskyttende faktor mot impulsdrevet atferd. Det finnes forskning som illustrerer dette:

• Cannabisbrukerne visste mer om cannabis (inkludert helsekunnskap- knyttet til cannabisbruk) enn ikke-brukere (Dermota 2013).
• Å ha kunnskap om rusmidler økte sannsynligheten for å bruke ulovlige rusmidler (Alves et al. 2020).

Å gi informasjon om spesifikke rusmidler, inkludert skremselspropaganda, er tiltak som anses å være forbundet med manglende effekt og/eller effektivitet, eller med uønskede effekter (UNODC internasjonale standarder, 2018). Det som potensielt skjer er at man

• gir informasjon til noen med erfaring med bruk av rusmidler som enten er i tråd med det hen har erfart eller vet fra før, eller som står i motsetning til dette og dermed kan skape en debatt hvor utfallet er uforutsigbart
• man gir unødvendig informasjon til noen uten interesse for å prøve rusmidler enten de fikk den eller aldri hadde fått den
• man vekker en interesse eller nysgjerrighet hos noen som ikke hadde det fra før, eller man gir informasjon som tipper noen som satt på gjerdet over i den ene eller andre retningen – inkludert å da ønske å prøve rusmidler

Vi hører ofte argumentet om at ungdommene selv etterspør informasjon, men at ungdommene ønsker noe betyr ikke at det er god rusforebygging.

Dette betyr ikke at ungdommene ikke skal få svar på konkrete spørsmål, men det er urealistisk å forvente at alle som jobber i skolen skal sitte på kompetansen til å svare, eller at det er deres oppgave. Derfor er det en bedre strategi å anerkjenne ungdommenes nysgjerrighet og vise dem til gode informasjonskilder, som RUSinfo.no, hvor de kan få svar fra kompetente rådgivere.  

Hva skal skolene gjøre?

Mange av elementene beskrevet under ineffektive tiltak er dessverre utbredt i norske skoler, utført av velmenende aktører innenfor både offentlig og privat sektor. Det er gode intensjoner bak disse initiativene, men det er i beste fall bortkastede ressurser, og i verste fall virker det mot sin hensikt. Mange viser til gode tilbakemeldinger fra ungdommene, men dette er ikke en god parameter for å si noe om den faktiske rusforebyggende effekten.

Per i dag har vi ingen programmer i norsk kontekst som både møter de internasjonale standardene godt og som har dokumentert effekt gjennom forskning. Det eksisterer noen programmer og tiltak som delvis eller godt møter de internasjonale standardene, men de har ikke bevist effekt.

Enn så lenge kan vi ikke tilby noe rusforebyggende program som vi med sikkerhet kan si at har en rusforebyggende effekt. Det er mulig at det eksisterer programmer som virker, men det må gjøres et evalueringsarbeid for å dokumentere effekten.

Så hva skal skolene gjøre? Det er flere ting skolene kan gjøre som med sannsynlighet vil kunne bidra til mindre rusbruk, selv om det ikke skjer innenfor et program eller tiltak. Dette fordrer imidlertid litt innsats fra skolene selv, og kanskje lokalmiljøet:

• Ha oversikt over gode kilder til informasjon som de ansatte selv kan oppsøke ved behov eller henvise elever til (f. eks. RUSinfo.no). Dersom ungdommene ønsker informasjon kan de oppsøke den selv på kilder vi vet er gode. På RUSinfo.no er det mulig å chatte og stille spørsmål til kompetente rådgivere.
• Være tydelig på at det fremdeles kun er alkohol og tobakk som er lovlige rusmidler i Norge og at det er 18-årsgrense for disse. Det er mye snakk om rusreform, avkriminalisering og legalisering, men ingenting av dette er iverksatt i Norge i dag.
• Være tydelig på at det ikke er “alle" som bruker rusmidler. Det er fremdeles minoriteten som har brukt de siste årene, og dette kan understøttes med lokale Ungdata-tall man kan finne på ungdata.no.
• Ha en kjent skolepolicy på rusmiddelbruk. Ungdom skal i utgangspunktet ikke ruse seg på skolen eller i skoletiden, men det skjer, og da kan man ha en policy som sier noe om hvordan man skal håndtere slike tilfeller. Her kan særlig russetiden være i fokus. Målet bør være å hjelpe elevene, med en intensjon om god reintegrering dersom slike situasjoner oppstår.
• Ha en tilgjengelig skolehelse- og rådgivningstjeneste, møte de utfordringene ungdommene står i og jobbe for at skolen skal være en mestringsarena. Kanskje man skal tilby kurs i stressmestring og hvordan de kan strukturere skolearbeid. Å ta ungdommens problemer på alvor og møte dem med hjelp vil kunne forebygge at de vil bruke rusmidler for å dempe ubehag.
• Jobbe for et godt, inkluderende og tolerant miljø på skolen – forhindre utenforskap, tørre å si nei og respektere hverandres valg. Skolen er ungdommens arbeidsplass. I arbeidslivet har man en arbeidsmiljølov som regulerer hva som er greit og ikke, inkludert mobbing, trakassering og diskriminering. Også ungdommene har krav på en skolehverdag hvor de ikke utsettes for slikt. Dette er miljøarbeid som må jobbes med kontinuerlig.
• Ha et system for tidlig avdekking av bekymring og tilby hjelp selv eller via samarbeidspartnere. (Kjentmann er et godt tiltak her.) Det forventes ikke at skolene tilbyr behandlingstiltak, men som offentlig institusjon med ansvar for barn under 18 år må skolene også agere ved bekymring for ungdommer.
• Holde foreldrene påkoblet. Ungdomsskolene bør ha fokus på foreldrerollen ut fra aldersaktuelle problemstillinger gjennom skoleforløpet, som innetider, spilling/gaming, sosiale medier og mobil-/nettvett, sosiale relasjoner, fysisk aktivitet og etter hvert rusbruk. Et godt foreldresamarbeid om disse temaene vil kunne være forebyggende for både rus, mobbing og utenforskap.

Det er med andre ord mulig å gjøre mye godt forebyggende arbeid uten at det må ha stempelet “program” eller “tiltak”.

Det er nok vanskeligst for de videregående skolene fordi mange allerede har debutert med rusmidler, særlig alkohol, men det betyr ikke at man ikke kan eller bør gjøre noe. At man har prøvd et rusmiddel én gang betyr ikke at man nødvendigvis vil fortsette, og om man fortsetter betyr ikke det at man kommer til å få problemer med det, men risikoen vil øke. Derfor vil det uansett være nyttig å jobbe for å redusere rusbruken.