Generasjon reparasjon – har vi glemt forebygging?

DEBATT: Vi vet at forebygging virker. Likevel nedprioriteres dokumenterte tiltak og ressursene brukes på å reparere i stedet for å forhindre skade.

Vi leser om ungdommen i media. Mer kriminalitet. Økt rusmiddelbruk. Flere i utenforskap. Samtidig hører vi om stram kommuneøkonomi, med nedskjæringer og nedbygging av forebyggende tjenester.

Hva må vi gi ungdom for at de skal få gode liv som voksne? Hva vil hjelpe dem, og hva vil hjelpe samfunnet? Hva vet vi, og hva tror vi?

I KORUS Bergen, Kompetansesenter for rusfeltet, er vi blant annet opptatt av hvordan vi kan hjelpe ungdommen til å leve gode liv uten problematisk rusmiddelbruk. Ferske tall fra Ungdata-undersøkelsen viser at bruken av illegale rusmidler blant ungdommer har hatt en liten økning etter flere år med stabilitet.

Politiet rapporterer om stadig økning i ungdomskriminalitet. Videre viser tall fra Statistisk sentralbyrå at selv om det finnes lyspunkt, vokser omtrent en av ti barn i Norge opp i vedvarende fattigdom.

Vi vet at bruk av rusmidler, kriminalitet og sosial ulikhet henger sammen. Dette er faktorer som kan bidra til utenforskap blant ungdom, noe som kan føre til betydelige og langvarige utfordringer både for den enkelte og for samfunnet.

Hva koster det?

På lang sikt medfører disse faktorene økte kostnader for kommunene. I en rapport fra Oslo Economics fra 2021, på vegne av Barne- og familiedepartementet, ble det identifisert at de årlige offentlige kostnadene knyttet til personer i utenforskap var på anslagsvis 194 milliarder kroner, primært fordelt på stønader til personer utenfor arbeid.

I tillegg kommer offentlige utgifter i helsesektoren og justissektoren. I analysen har de avgrenset de samfunnsøkonomiske kostnadene til langsiktige konsekvenser av marginalisering, nærmere bestemt utenforskap i voksenlivet som følge av marginalisering i oppveksten.

Vi bruker også store summer på straff og kontroll av ungdommene som viser utfordrende atferd, selv om det er vist at det ikke hjelper på individ- eller samfunnsplan.

Det vi vet virker er å skape relasjon med de sårbare unge, å lytte til dem, å gi dem tid og varme. Det blir det mindre mulighet til i et samfunn der vi ser nedskjæringer i barnehage, i skolen, i fritidstilbud, og i oppsøkende virksomhet.

Forebygging nytter

I Stortingsmeldingen som Regjeringen kom med i høst, trekkes behovet for kunnskapsbaserte tjenester frem. Vi skal vite at tiltakene vi igangsetter har effekt. Og vi skal ikke sette i gang tiltak som ikke har effekt.

Nobelprisvinner i økonomi, James Heckman, viste at å investere i sårbare barn og unge er langt mer kostnadseffektivt enn å hjelpe dem når de har utviklet problemer i voksen alder. Det virker logisk – det er bedre å forhindre skade enn å reparere noe som er blitt ødelagt. Derfor har det blitt lagt ned ressurser internasjonalt i å finne ut hvilke tiltak som faktisk har effekt.

Det som utkrystalliserer seg er nettopp at jo tidligere i barnets liv innsatsen settes inn, jo større er effekten. Det å komme inn tidlig kan være å følge opp sårbare gravide, småbarn, i barnehagen, gjennom barneverntjenesten, på skolen, og i form av foreldreveiledning. Da er det som nevnt tid, varme, og bygging av relasjon som er av verdi.

Vi vet hva som virker

Likevel synes det som om mange innsatser og tiltak på rusforebyggingsfeltet er basert på antagelser om hva som virker. Det kan føre til igangsetting av tiltak og strategier som mangler dokumentert effekt, og som i verste fall kan være skadelige.

Derfor er det betryggende å vite at European Union Drug Agency (EUDA) har utarbeidet en håndbok i rusforebygging; European Prevention Curriculum (EUPC). Denne viser de mest effektive og evidensbaserte tiltakene innen rusmiddelforebygging. Det som er nedslående, er at EUPC indikerer at vi setter inn innsatsen altfor sent.

Et eksempel fra praksis

En type forebygging som har vist seg å være verdifullt blant sårbare barn og unge er oppsøkende virksomhet, med tjenester som Utekontakt/Uteseksjon.

Ifølge Barnevernloven har kommunene ansvar for generelle forebyggende tiltak rettet mot barn og unge. De oppsøkende tjenestene er viktige for å hjelpe ungdommer som risikerer å falle utenfor, og som trenger den fleksibiliteten disse tjenestene tilbyr. Oppsøkende tjenester er en kritisk del av det forebyggende arbeidet, og de spiller en viktig rolle i å veilede ungdommer til andre nødvendige tjenester.

I KORUS har det fra 2024 vært en satsning på oppsøkende arbeid, og kompetansesentrene har fått øremerkede midler til dette. Kommunene har derimot ikke fått det, og det blir dermed en tjeneste de kan sette lenger ned på prioriteringslisten. Blant annet har Bergen kommune nylig kuttet to psykologstillinger i Utekontakten.

Kommunene må få mulighet til å prioritere forebygging

Kommunene i Norge står i en skvis. Vi forstår deres frustrasjon. Regjeringen ønsker at det skal satses på forebygging, men vi får stadig høre om dårlig kommuneøkonomi.

De vet at det er viktig med forebygging, men må hele tiden foreta prioriteringer. Hva MÅ de sette av penger til? Hva KAN de vente med? Prioriteringene fører noen ganger til nedskjæringer i viktige forebyggende arbeid.

Kommunene har plikt til å utarbeide forebyggende plan, men det følger ikke med øremerkede økonomiske midler.

Bør det, med dagens kommuneøkonomi, gis øremerkede midler fra velferdsstaten Norge, til forebyggende arbeid for barn og unge?

Vil det kunne bidra til at færre unge faller utenfor, og flere får ressurser til å få gode liv som voksne?

Hvis svaret er ja, er det nærliggende å tenke at forebygging av problemer knyttet til rusmidler, kriminalitet og sosial ulikhet blant barn og unge rykker opp på prioriteringslisten. I kommuner. I stat. I alle tjenester. Og å foreslå at arbeidet skal forankres i kunnskap om hva som faktisk har effekt.