1. Rusmiddelbruk i et barne- og familieperspektiv

Alkohol er det rusmiddelet som representerer det største samfunnsmessige problemet i Norge i dag. Over 90 % av den voksne befolkningen drikker av og til alkohol. Mennesker med problematisk forhold til rusmidler finnes i alle sosiale lag av befolkningen. Det er en myte at det kun er det åpenbare og synlige misbruket som er problematisk. Vi kan ikke alltid se det på de voksne om de har et rusmiddelforbruk som er belastende og vanskelig for barna.

Rusmiddelproblem

Voksnes bruk av rusmidler gir konsekvenser for barn og pårørende. Det er ikke mengden eller typen rusmidler i seg selv som belaster barna eller andre pårørende, men konsekvensene av inntaket.

Rusmiddelproblematikk bør alltid sees i et familieperspektiv.

Vi sier det eksisterer et rusmiddelproblem når:

• bruken av rusmidler virker forstyrrende inn på de oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien
• de følelsesmessige båndene belastes og forstyrres av en annens bruk av rusmidler (Frid Hansen)

De fleste foreldre vil mene at de har kontroll. Da er ditt ansvar å påpeke at det ikke er rusen i seg selv, men konsekvensene som rammer barna. I samtaler med barn kommer det ofte frem at barnet har lagt merke til mer enn den voksne er klar over. Barn er sensitive og kjenner foreldrene sine godt. Det handler om mentalt fravær, irritabilitet, uforutsigbarhet og svikt i oppfølging. Barn reagerer på forandringer hos den voksne og de endringer som skjer i samspillet som følge av rusmiddelmisbruket. Samspillet kan oppleves mer utrygt. Barna påføres uheldige opplevelser, og de mister støtte og oppmuntring som foreldre normalt skal gi sine barn.

Barn - en utsatt gruppe

Økt risiko for at barn tar voksenansvar:

Mange barn blir pårørende overfor sine foreldre som strever, og påtar seg flere oppgaver enn jevnaldrende. Foreldrenes svekkede kapasitet til praktisk arbeid og sosiale aktiviteter er med på å gjøre hverdagen vanskelig (Ruud m.fl., 2015). Rollene kan bli snudd, slik at barnet tar voksenrollen og bruker for mye energi på å følge med på den voksne og «passe på». Som en konsekvens kan barnet bli mindre i stand til å ivareta egne følelser og behov.

Økt risiko for svikt og vold:

Barn som vokser opp i familier hvor den ene eller begge voksne misbruker rusmidler har forhøyet risiko for å oppleve negative hendelser i sitt oppvekstmiljø. Barn med alkoholmisbrukende foreldre har 2,6 – til 3,8 ganger forhøyet risiko for å oppleve omsorgssvikt, misbruk, psykisk vold, fysisk vold eller overgrep (Torvik & Rognmo, 2011).

Økt risiko for psykiske vansker og lidelser:

Rusmiddelbruk i familien kan gi en en rekke symptomer og problemer hos barna. Problemene kan vise seg allerede når barna er små. Det kan blant annet gjelde angst, søvnproblemer, atferdsproblemer, tristhet, tvangstanker, følelsesmessig labilitet og konsentrasjonsproblemer. Problematikken kan følge barna inn i ungdomsårene og voksen alder, og gi hyppigere utslag i depresjon/angstlidelser, spiseforstyrrelser og psykosomatiske lidelser enn hos normalbefolkningen (Ruud m.fl., 2015).

Økt risiko for egne rusproblemer:

Foreldrenes forhold til rusmidler har en stor påvirkning på unges rusbruk. Barn og unge som vokser opp i hjem hvor en eller begge foreldrene har rusmiddelproblemer, har større risiko for selv å utvikle slike problemer (Folkehelseinstituttet, 2014).

Identifisering og intervenering

I mange familier med rusmiddelproblemer kan det være slik at barna blir belastet av og bekymret over foreldrenes rusmiddelinntak lenge før den voksne selv definerer dette som problematisk.

Det er derfor to forhold som er av stor betydning om vi vil nå barna: Er foreldrenes rusmiddelproblem kjent? Viser barna tegn på mistilpasning? Om foreldrenes rusbruk ikke er kjent, er det fare for at barnas symptomer behandles uten at en forholder seg til at det er foreldrenes rusproblem som er den sentrale årsaken.

Barn kan vise tydelige tegn på mistilpasning for eksempel gjennom tilbaketrekning og depresjon, eller økt irritasjon og mer konflikter i lek. Noen barn kan fremstå ressurssterke og tilpasningsdyktige. Det er ikke uvanlig at barn vil kompensere for foreldrenes svekkede omsorg ved å innta rollen som den voksne og ansvarlige. Selv om barna fremstår velfungerende kan de slite med emosjonelle vansker som kan gi økt sårbarhet for utvikling av vansker senere. Det er viktig å huske at barn kan ha det vanskelig hjemme uten å vise mistilpasninger. Noen ganger får vi bare en følelse av uro rundt barnets situasjon, selv om vi ikke umiddelbart klarer å sette ord på hva som forårsaker den.

Ta opp bekymringen din!

Rusmiddelmisbruk er fortsatt tabu i det norske samfunnet. Rusproblematikken holdes skjult for omverden fordi det oppleves skamfullt. Å tabubelegge og skjule et problem, innebærer at problematikken blir forsøkt usynliggjort. Dermed blir også barnas opplevelser ugyldiggjort. Som fagperson må du trosse tabuiseringen og ta bekymringen rundt barnet opp med foreldrene så tidlig som mulig.

Konkretisering og systematisering av observasjoner

Når du får en magefølelse på at et eller annet ikke er som det skal med et barn, så ta uroen din på alvor. Hva er det du stusser over? Hva er det som gjør at du er bekymret? Bruk tid på å skrive ned og loggføre dine bekymringer så systematisk og konkret som mulig. Hva har du sett eller hørt? Hva har barnet sagt og gjort? Hva i samspillet mellom barnet og foreldrene har gjort deg bekymret? Hvordan er barnets evne til å inngå sosiale relasjoner? Hvordan er barnets fysiske tilstand? Hvordan er barnets selvtillit og oppfatning av egenverd? Hvordan er utviklingen i forhold til alder? Hvor lenge har du vært bekymret?

Fremgangsmåte

1. Gjør en vurdering. Hvor bekymret er du?

• Analyser bekymringen/magefølelsen din. Dette kan gjøres ved å skrive ned observasjonene dine så konkret som mulig, gjerne over litt tid (se avsnittet over).
• Diskuter bekymringen med en kollega og/eller be om en samtale med lederen din. Dette gjøres innenfor gjeldene regler om taushetsplikt.
• Oppsummer og konkluder om dere har grunn til å være bekymret.

2. På bakgrunn av vurderingene bestemmer dere hvordan dere går videre med saken på arbeidsplassen.

• Vi klarer dette selv.
• Vi trenger hjelp til vurdering av dette fra noen med mer kompetanse.
• Bekymringen er så alvorlig at barnevern, politi eller andre ansvarlige instanser/personer må kontaktes.

Når bekymringen er alvorlig har alle ansatte i det offentlige en selvstendig meldeplikt til barnevernet etter barnevernsloven § 6-4. Det gjelder også til politiet. Det må meldes direkte til den kommunale barnevernstjenesten. Det er ikke nok å melde til ledelsen på egen arbeidsplass, eller at skole melder fra til PP- tjenesten. Er du i tvil, så ring til lokalt barnevern eller politi for å drøfte saken anonymt. Se for eksempel veilederen «Til barnets beste – samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten» (Barne – og familiedepartementet 2009)

Som en del av oppfølgingen er det naturlig å ta den nødvendige samtalen med foreldre/foresatte.