Et tiår uten rus

Raymond Tollefsen fra stiftelsen Medvandrerne har vært en sentral rådgiver og støttespiller i KORUS' satsing på utendørsterapi. På Facebook delte Raymond nylig at han har vært rusfri i ti år, og i den anledning inviterte vi ham til et intervju der vi snakket om vendepunktet, tiltakene som funket, hva utendørsterapi har betydd for ham og hvilke nye prosjekter han jobber med.

Et ultimatum

Raymond hadde vært rusavhengig i mange år før vendepunktet endelig kom. Det var en kombinasjon av flere faktorer som bidro til at han endelig ble rusfri, men det mest avgjørende var et ultimatum han fikk av datteren Caroline i 2013.

– Hun bare sa meg opp som pappa, forteller Raymond.

– Hun sa at «nå kan du si fra hvis jeg betyr mer for deg enn rusen, men hvis ikke du slutter, orker jeg ikke å ha noe mer med deg å gjøre». Så det var vendepunktet, det var det som skulle til.

Raymond understreker at det ikke er å slutte som er utfordringen, men det å unngå tilbakefall.

– Det er ganske lett å slutte med rusmidler. Alle rusavhengige gjør det flere ganger i året, når de ikke har penger. Men når du får inn trygd, eller får tak i penger, så har du slappet av én til to ukers tid, og så begynner du igjen. Og det hadde jeg gjort den gangen her også, hvis ikke det var for at Caroline sto i de greiene der og da. Det holdt meg igjen fra å ta et tilbakefall og begynne igjen, lenge nok til at terapien og de nye rutinene i livet mitt begynte å funke ordentlig.

Den klare beskjeden fra Caroline gjorde vondt, og ifølge Raymond var det avgjørende.

– Den smerten fra Caroline, det å miste henne, det gjorde vondt nok til at jeg var villig til å gjøre hele jobben og klarte å stå i det.

– Det er bare smerte som motiverer rusavhengige til å gjøre den jobben som skal til for å slutte å ruse seg for alltid. Det er ikke noe annet enn smerte som gjør det. Du har ikke noe du kan lokke med som er bedre enn heroin. Det kan du bare glemme.

Hjelp til selvhjelp

Rundt samme tid begynte Raymond å gå i et anonymt 12-trinns fellesskap.

– Jeg gikk de første fem årene, og det er 12-trinnsprogrammet som har lært meg å fungere rusfritt. Det kan beskrives som et holdningsendringsprogram, spør du meg. Sakte, men sikkert så lærer vi å regulere følelser og endre holdninger til å bli en bedre versjon av oss selv, eller til å bli noe fungerende.

– Når du lever i avhengighet og er kriminell og liksom lever i de greiene der, så blir du til noe du ikke ønsker å være. Men likevel. Det er det du er da. Det må liksom endres for å lære å fungere sammen med andre mennesker og i samfunnet.

Raymond har også gått i selvhjelpsgrupper i mange år, og sier at de har vært avgjørende for å lykkes.

– Forrige gang det holdt på å gå gærent, og jeg kjente at «nå driter jeg i det her, nå kjøper jeg meg en flaske sprit og drikker», så skjønte jeg ikke helt hvorfor.

– Istedenfor å drikke så gikk jeg på et møte, og så begynte jeg å snakke om hvordan jeg hadde det, og når jeg begynte å sette ord på det, så kommer jeg jo til slutt til kjernen og innser at det er jo meg som har vært dust. Det er meg som må ordne opp i det her. Og da gikk det over, og det er sånn jeg holder på hele veien, så jeg har klart å forebygge sånne tilbakefall.

Raymond sitter i dag i styret i Selvhjelp Norge, og har stor tro på selvhjelpsgrupper som en rimelig og effektiv form for ettervern.

– Alt vi driver med på psykisk helse og rusfeltet dreier seg helt essensielt om hjelp til selvhjelp. Det er det vi holder på med. Vi hjelper mennesker i en krisefase til å komme seg i posisjon til å hjelpe seg selv igjen.

Veien ut

Stiftelsen Veien ut var en annen viktig del av reisen mot rusfrihet.

Raymond forteller at det en dag kom en mann på døra som ville ha ham med ut på tur. Mannen het Jan Schøyen. Han hadde selv vært rusavhengig i mange år og hadde begynt å jobbe som miljøterapeut i Svelvik kommune.

– Han kom på døra mi og ga meg beskjed om at han hadde fått i oppgave av kommunen å prøve å samle de verste casene, de som folk egentlig har gitt opp for lenge siden. Fram til da, så hadde jeg sikkert hatt 20 innleggelser i spesialisthelsetjenesten og nærmere sju år i LAR.

– Han startet en gruppe for oss, og han klarte å få med flere av oss fordi han hadde troverdighet, han var kul og skjønte oss. Så startet han en turgruppe. På torsdager kjørte han rundt om morgenen og dro oss ut. Det var sånn at han ikke ga seg. Det var ikke sånn at «du vil ikke, nei, da kan du legge deg», liksom. Han var veldig på.

Schøyen ønsket å ta dem med på en ordentlig langtur. Han begynte å snakke om et prosjekt som heter Veien ut, som han stiftet med kona Katrine i 2013. Etter datterens ultimatum hadde Raymond motivasjonen som skulle til for å bli med, først på en prøvetur, og deretter på en tre-måneders ekspedisjon til Svalbard.

Bålprat

Raymond forteller om å sitte rundt bålet kveld etter kveld under den første prøveturen.

– Det var det som begynte å gjøre effekt hos meg. De som var med begynte å fortelle om seg selv, hva som foregikk privat og hva de strevde med. Så da jeg fikk anledning til å fortelle om hvordan jeg hadde det, hvem jeg var og alle de tingene der, og vi gjorde det dag etter dag, så ble det en greie å glede seg til den bålstunden.

At det var flere menn rundt bålet hadde mye å si. 

– Jeg hadde en gruppe menn rundt meg. Jeg hadde Aksel, og jeg hadde Bjørn, og det var ganske tøffe mannfolk med stor «M». Jeg trengte de mannfolka rundt meg fordi det ga meg noe å leve opp til, og jeg hadde noen å se opp til. For dette var folk som meg - de hadde slitt og vært like langt ute som meg, men de hadde tatt seg sammen og jobbet med seg selv og fått tilbake livet sitt.

– Hadde jeg ikke hatt de mannfolka rundt meg, så er det ikke sikkert jeg hadde fikset det. Dette er også et element som er litt underkommunisert. Det er mye fokus på kvinnegrupper, men menn trenger også andre menn som stiller krav og er direkte og ærlige.

Ro i naturen

Det var gjennom Veien ut at Raymond ble kjent med Are Lerstein, som grunnla Medvandrerne i 2017. Medvandrerne arrangerer motivasjonsturer for rusavhengige, og har i dag lokallag i Bergen, Trøndelag, Drammen, Asker, Oslo, Modum, Hallingdal og Rogaland.

Medvandrerne har samarbeidet tett med KORUS, KBT og NAPHA i utformingen av kurs i utendørsterapi. Utendørsterapi handler om å ta med pasienter eller brukere ut i naturen, og kursoppleggene skal bidra til å implementere terapiformen i behandlingsinstitusjoner og kommuner.

Hva er det som gjør friluftsliv til et så effektivt verktøy i rusbehandling, forebygging og ettervern?

– De effektene som vi er ute etter i behandling blir forsterket i naturen. For det første blir vi mye mer likestilt. Det blir ikke sånn der «ovenfra og ned». Vi sitter ikke inne i et kontor i en sånn hjelper-bruker-relasjon, og du får en masse tilleggseffekter som er mulig også å utnytte og forsterke og bruke terapeutisk. Det er det vi er ute etter, forteller Raymond.

At naturen gir en helt spesiell type ro, er noe Raymond har kjent på hele livet.

– Jeg har aldri skjønt helt hva det er, men naturen gir en ro og et påfyll som du ikke får i storbyen.

– Jeg har alltid vært litt oversensitiv, så jeg har problemer med masse mennesker, og når det blir mye lyder og stress og sånn. Jeg utviklet vanen med å ruse meg for å dempe de greiene der, eller for å slippe unna.

– Som voksen har jeg i perioder alltid klart å holde meg rusfri hvis jeg har dratt ut i naturen og blitt der. Jeg har bodd i lavvo i flere måneder, bare for å få en pause eller for å holde meg rusfri, for der vet jeg at det behovet forsvinner.

En halvtime er nok

Man trenger ikke å tilbringe flere måneder i naturen for å oppleve positive effekter, forsikrer Raymond.

– Forskning viser at bare en halvtime ute i naturen gir effekt, men det er de fem første minuttene som gir mest effekt.

– Jeg tror mange mennesker kan kjenne seg igjen i det. De vet at hvis de pakker sekken og tar med seg en appelsin og en kjeks eller en kaffekopp og går ut og finner en utsikt og setter seg der og tar en pause og så går hjem igjen, så er de jo helt fornyet.

Selv om det er mye forskning som støtter opp om utendørsterapi, mener Raymond at man må bevare noe av mystikken som naturen har å by på.

– Noe må vi beholde av det mystiske. Vi trenger ikke å forske i hjel og dokumentere alt sammen. Vi har også helt bevisst brukt metaforer, bilder og ritualer, som å sette på musikk når vi har bålprat for å få oss litt inn i den rette stemningen og komme i kontakt med naturen. Vi bruker metaforer og bilder for å formidle det som formidles i forskningen, om du vil.

Mestring og trygghet

Hva skjer når man bytter halvtimen med en tre måneders ekspedisjon i villmarken? For Raymond er følelsen vanskelig å beskrive.

– Hvis jeg kunne formidlet den følelsen av styrke, kraft, selvtillit og mestring som du står med i kroppen etter å ha gjennomført en sånn tur på tre måneder, hvor forfriskende det er i forhold til den halvtimen!

– Når du er ute så lenge og drar så langt og har gått så mange mil og seilet og mestret så jævla mye, så står du rett i ryggen med en sånn følelse inni deg som Randi Skaug beskriver som «kongefølelsen». Det blir nesten som å bestige Mount Everest, når du kommer fra det punktet vi var på og vært igjennom så mye, og så har vi fått så mye styrke. Det blir som en brun blomsterkvast som har reist seg til en svær eik.

Følelsen han beskriver er ikke bare noe som oppstår i øyeblikket, men noe man kan ta med seg videre.

– Erfaringene bærer man med seg, så man kan få noe av den følelsen til å bli med videre og vekke den til live igjen ved å bruke naturen.

– I dag er jeg trygg på at jeg kan fremkalle den følelsen. Jeg kan fremkalle smerten som Caroline representerte den gangen og kjenne den i hele kroppen, men jeg kan også fremkalle følelsen av at jeg kan ta det fulle og hele ansvaret for meg og mitt liv, og for andre mennesker. Om det er økonomisk eller sosialt eller hva faen som skjer, så skal jeg klare å håndtere det i dag uten å begynne å ruse meg. Jeg kan stå i ubehag og takle det uten at det vipper meg av pinnen.

Fokus på det som funker

Raymond er i dag fagansvarlig og prosjektleder for Medvandrerne, og forklarer at salutogenese og recovery er sentrale konsepter i arbeidet de gjør.

– Det var en kar som het Aaron Antonovsky som fant opp salutogenesen. Veldig enkelt forklart, så går salutogenese ut på å ha fokus på det sunne, det gode, det konstruktive og det positive. Det er en motsetning til patogenese i patologien, der man har fokus på det som er sykt.

– Antonovsky mente at i stedet for å ha fokus på diagnoser og medisiner, så må vi ha fokus på det som funker og de mulighetene vi har. Vi ser at det funker, og vi tror på det. Vi driter i hva du har brukt og hvor langt nede du har vært. Hva er mulighetene her? Hva er vekstpotensialet? Hva kan vi gjøre?

De jobber også mye med aksept.

– Vi jobber med å akseptere de tingene vi har gjort, der vi har vært og alt det som har skjedd med oss. Men vi jobber også veldig mye med å akseptere livet på livets vilkår og verden sånn som den er, og ikke sånn som vi ønsker at den skal være. Når du aktivt jobber med dette over tid og bruker naturen som en kilde til det, så blir det en tilstand som fester seg.

Nye prosjekter

Raymond var med på å starte Norsk forening for utendørsterapi, som ble stiftet våren 2022. Det var Carina Ribe Fernee ved UiA og Sørlandet Sykehus som tok initiativ til å samle ulike miljøer i Norge som har jobbet med utendørsterapi til en egen forening. Sammen med Vibeke Palucha, Iris Anette Olsen og Leiv Einar Gabrielsen ga Carina nylig ut den første norske fagboken om utendørsterapi.

– Det er flere organisasjoner og nøkkelpersoner fra miljøene rundt omkring i landet som har gått sammen og startet en paraplyorganisasjon for å samle hele feltet i Norge, for å stå styrket i forhold til fag, forskning og politikk og utvikle oss i fellesskap nasjonalt. Der er vi i en etablerings- og oppbyggingsfase, forklarer Raymond.

Til høsten skal Medvandrerne bidra til nye kursrekker i utendørsterapi. KORUS Øst arrangerer sin første kursrekke i september, og KORUS Midt starter med sitt fjerde kull og skal holde en nettverkssamling for tidligere kursdeltakere.

– Det at KORUS lytter til og inkluderer oss med egenerfaring og brukerkompetanse inn i utvikling av tjenester er sunt, og det skulle nesten bare mangle. Men da er det jo opp til sånne som oss å stille opp og gjøre en solid jobb og være med på laget.

Raymond har sett fagfeltet for utendørsterapi vokse og utvikle seg mye siden han ble med i Veien ut for ti år siden.  

– Det stopper ikke nå og ramler sammen, liksom. Det her er såpass solid og gjennomførbart og bra at det vil fortsette å utvikle seg og vokse - så KORUS må bare henge med.