Det ble helt mørkt

I januar 2020 opplevde jeg mitt aller verste mareritt. Min eldste sønn, Jens, døde i en rusulykke. Gutten min bodde fortsatt hjemme, og han ble bare 21 år gammel.

Det ble helt mørkt for meg da Jens døde, og verden raste sammen.  

 22. september markeres pårørendedagen. Det å være pårørende til noen med rusutfordringer er en ensom og vond kamp. Derfor ønsker jeg med dette å dele min opplevelse av hvordan det var for meg å være mamma til Jens i denne tiden.  

Kanskje kan min historie være til trøst og hjelp for noen andre i samme situasjon, og gi en trygghet i at man ikke er alene. Dette skal ikke gjemmes bort bak lukkede dører, det må frem i lyset. Jeg håper også at noen som leser dette får en større forståelse for hvordan det er å være pårørende, og kan være til hjelp for de som trenger det. 

Jeg har vokst opp og bor nå i Porsgrunn, men har også bodd 5 år i Bergen og et halvt år i Oslo under studier. Jeg er utdannet lærer og spesialpedagog, og har jobbet som dette i over 20 år. 

Min store glede er mine tre barn. Jeg har alltid hatt en tanke om at bare vi er tett på, følger opp, gir omsorg, veileder, støtter og snakker sammen om ting, skal det meste gå bra.  

Jeg har trodd at utfordringer med rus aldri ville skje med mine barn, og om det så gjorde, ville jeg lett kunne stoppe det. Jeg skjønner nå at disse holdningene kom av mangel på kunnskap og livserfaring. Jeg skjønner at det er mange ulike faktorer i oss og rundt oss som spiller inn på om vi får utfordringer med rus eller ikke. 

“Jeg vil alltid lete, men aldri finne konkrete svar på hvorfor dette skjedde med Jens” 

Jens var en blid, glad og aktiv gutt med nydelige, lyse krøller. Han hadde det best når han kunne leke og være i fri aktivitet, uten for mye rammer. Han evnet å se mennesker rundt seg, og få andre med i leken. De gode evnene var mange. Men Jens strevde med å finne plassen sin innenfor samfunnets rammer. Han var urolig, nysgjerrige og spenningssøkende. Det å forholde seg til regler, klokkeslett, og grenser kunne være utfordrende.  

Jeg vil alltid lete, men aldri finne konkrete svar på hvorfor dette skjedde med Jens. Jeg vet at det å ruse seg i starten handlet om spenningssøking, fest og moro med venner. Rusen ble et krydder, og gav han en ny dimensjon i livet. Men den gav han nok også en indre ro, og en trygghet som han hadde manglet. Han opplevde at rusen hjalp han, og han mente at han hadde full kontroll. 

Det var lange, gode perioder, og det var dårlige perioder. Jens levde et vanlig liv med skole, jobb og venner. Vi var tett på, og hans frustrasjon og alt det negative som etter hvert kom med rusen, fikk vi hjemme. Vi ønsket at Jens skulle kjenne på tilhørighet og mestring i aktivitet, så i mange år var det var mye oppfølging for å prøve ut ulike aktiviteter. Jens var også et år på folkehøgskole med multisportlinje.  

Underveis hadde vi mye møter med skoler, PPT, BUP, psykologer, DPS, helsesykepleiere, ledere for fritidsaktiviteter, ressursteam, tidligere ansatt i familiebehandlingstilbudet MST, politi m.m. Vi tok også imot foreldreveiledning. Alle disse møtene resulterte ikke i noen avlastning, samarbeid på tvers eller fordeling av hjelp og ansvar. Etter hvert som Jens ble over 18 år, fikk vi heller ikke lenger informasjon som kunne vært nyttig for oss som pårørende. Vi prøvde alt som stod i vår makt, men maktesløsheten og opplevelsen av å være helt alene om ansvaret, var sterk. 

“Det å se det kjæreste man har endre seg, forsvinne som sand mellom fingrene, er intenst vondt” 

Det å være pårørende i en slik situasjon er vanskelig å beskrive. Forskning viser at mennesker som opplever dette har den samme fysiske og psykiske belastningen som mennesker som lever i krig. Rusen endrer personligheten til den det gjelder. Dager og netter blir uforutsigbare, man vet aldri når det smeller. Det blir mye stress og konflikter i familien, lite søvn, leting, mye redsel og uro. Nervesystemet er i konstant beredskap. Det å se det kjæreste man har endre seg, forsvinne som sand mellom fingrene, er intenst vondt.  

I dette kaoset, hvor vi så vidt klarte å holde hodet over vann, skulle vi ta vare på to barn til, jobbene våre, og alt annet som følger med i en hverdag. Den dårlige samvittigheten for alt og alle var konstant til stede. Men likevel, midt oppi alt dette vonde, hadde vi fortsatt håpet om at alt ville bli bra. Heldigvis kom dagen hvor Jens selv innrømmet at det hadde gått for langt, han ville ta imot hjelp. Fire dager før første time hos ruskonsulent skjedde det utenkelige og umulige. Vi fant Jens død på rommet sitt. Vi vet at det var en ulykke. 

Det finnes ingen ord i språket vårt som jeg kan bruke til å beskrive hvor vondt det var da Jens døde. Håpet var borte, og tilbake satt vi som allerede var utslitte og langt nede. Det var en dobbelt sorg. Sorgen over livet som ble så vondt og vanskelig for Jens etter hvert, over alt vi ikke fikk til for å hjelpe han, og sorgen over at han nå var død. Det kjentes umulig å bære! 

Jeg frøys til is. Det å smøre en brødskive eller å kle meg føltes umulig. Jeg hadde problemer med å gå. Heldigvis er vi utrolig heldige som har famille og venner som stilte opp for oss i lang tid. Jeg måtte ta ett minutt av gangen, konsentrere meg om å puste. Da Jens levde og hadde det vanskelig, var det eneste som betydde noe å hjelpe han. Nå måtte jeg ha profesjonell hjelp.   

“Det tok syv måneder før jeg fikk min første time”

Etter selv å ha tatt kontakt med lege, ble jeg henvist til kriseteam på sykehuset. Der ba jeg om å bli henvist til psykolog. Det tok syv måneder før jeg fikk min første time. I mellomtiden tok vi selv kontakt med ulike mennesker med både en profesjon og en livserfaring som kunne hjelpe oss til å sortere i alt kaoset. Disse brukte av sin egen fritid på dette. Det var redningen. 

Når unge mennesker dør i en ulykke ser jeg ofte i media at ordføreren eller andre uttaler seg, kirker blir åpnet så man kan komme sammen og minnes, det blir satt inn kriseteam for familie og venner osv. Det kom et kriseteam hjem til oss den kvelden det ubeskrivelige skjedde, ellers var det stille. Er det sånn at et dødsfall i en rusulykke skal gjøre mindre vondt for de etterlatte, eller er denne personen mindre verdt? NEI! 

Jeg følte og føler fortsatt skyld. All denne selvklandringen har holdt på å rive meg i stykker. Hva er det med meg som ikke klarte å forhindre dette? Hva gjorde jeg feil? Hva gjorde jeg for lite av? Hva gjorde jeg for mye av? Hva skulle jeg gjort annerledes? Det er stigmatiserende og skambelagt å ha et barn som strever med rus. Over alt ser jeg gode råd om hvordan man skal være en god forelder. Dersom barn og unge har utfordringer, blir dette raskt vinklet mot foreldrene. Jeg ser ofte kommentarer som «Hvor er foreldrene???». 

Foreldrene er enormt viktig. Vi skal gi trygge og gode rammer for barna våre, og det er av stor betydning hvordan de har det i egen familie. Men jeg brenner for at vi også må løfte blikket, se utover dette, for å komme oss videre. Om vi skal få til en utvikling, åpenhet, ha lav terskel for å be om hjelp, få fjernet skam og stigma, må vi se at livet inneholder så mye mer enn foreldrene. Vi må bli gode på å bygge relasjoner der barn og unge er også utenfor familien. Barnehage, skole, fritid med venner og fritidsaktiviteter har også en stor påvirkning. Hvordan kan vi utvide rammene våre for at flere skal oppleve at de er godt likt, hører til, er trygge og mestrer?  

“Når vi deler, er vi ikke lenger så alene” 

Da Jens døde ble det veldig viktig for meg å kunne være åpen om det som skjedde. Jeg tenkte at om Jens sin historie kunne hjelpe noen, ville det komme noe godt ut av det aller vondeste. Vi mennesker er flinke til å dele alt som er vellykket og fint, men jeg ønsker en større åpenhet også rundt det som er vanskelig. Jeg tror at når vi deler, er vi ikke lenger så alene. Derfor startet jeg med å dele minnetalen fra begravelsen.  

Jeg har blitt kontaktet av mange mennesker, både kjente og ukjente, som opplever mye av det samme som oss. Det gjentagende er at de føler seg alene, at det er godt å høre om andre i samme situasjon, de kjenner på skam, og aner ikke hva de skal gjøre for å hjelpe ungdommen sin, eller hvor de kan få hjelp. 

Like etter Jens sin begravelse tok Kjetil Haugersveen, leder av Eidanger idrettslag, initiativ til å starte Rocket-Man. Navnet er etter sangen av Elton John, og var en sang Jens likte godt fordi han kjente seg igjen i teksten. Den ble spilt i begravelsen hans. Logoen er laget ut fra en tegningene til Jens. Jeg er så heldig å få jobbe med Rocket-Man i dag. 

Rocket-Man er nå et vellykket forebyggingsarbeid for ungdom fra 13-18 år som kan trenge et litt annerledes tilbud enn det som allerede finnes. Her er det ungdom som kjenner på utenforskap, ensomhet, har mobbehistorikk, rusutfordringer, ufrivillig skolefravær, angst og annet. Alt vi gjør handler om å skape et fellesskap/et miljø hvor alle de involverte skal kjenne på tilhørighet, trygghet og mestring. Vi ser at om man har dette i livet sitt, er det lettere å ta gode valg.  

Suksessfaktoren i Rocket-Man, er at alle ungdommene som er med, får en aktivitetsguide, en storebror eller storesøster. Dette er en litt eldre ungdom som er med på å trygge, veilede, hente og kjøre, finne på aktiviteter, ha kontakt via meldinger, være gode forbilder og mye mer. I tillegg er vi en gjeng med trygge voksne som bidrar inn der det trengs. Vi er alle tett på, blir godt kjent, og er tilgjengelige når ungdommene trenger det. 

“For noen er det en stor seier bare å møte opp” 

Rocket-Man har mange varierte aktiviteter. Det er trygt å prøve ut nye ting, fordi det ofte er nytt for mange. Det er ingen faste tidspunkt, men vi legger ut aktiviteter og samlinger i appen Spond. Mange synes det er utfordrende med faste tider, fordi det kan skape mye stress og press i hverdagen. Vi er heller ikke opptatt av konkurranse, eller det å være best. Vi heier like mye på alle med sine ulike utgangspunkt. For noen er det en stor seier bare å møte opp. For de som liker konkurranse, har vi også aktiviteter for disse. Alle får mulighet til å utfordre seg selv. 

“Dette tilbudet skulle jeg ønske at Jens hadde hatt i sin ungdomstid” 

Leder av Rocket-Man, Thomas Fjeldstad, og jeg som ansatt, har tett samarbeid med hjem, skole, barnevern, BUP, politi, helsesykepleiere, familiebehandlingstilbudet MST, osv. Vi jobber alle for å skape gode relasjoner slik at vi kan komme ungdommene i møte der de er og på det de trenger. Rocket-Man har også startet opp i Øvre Eiker, Modum og Luster. Vi håper det vil spre seg til enda flere steder. Vi kan vise til svært gode tall, og dette tilbudet skulle jeg ønske at Jens hadde hatt i sin ungdomstid. 

Så hva skulle jeg ønske annerledes da Jens og vi strevde som mest? Det første jeg kan tenke på er HJELP! Jeg kjenner fortsatt på den lettende følelsen de gangene noen inviterte Jens med på en sykkeltur, hyttetur, tok han med som turntrener eller lignende. Da visste vi at han hadde det bra, og vi kunne puste litt med magen.  

“Vi hadde trengt et nettverk som stod rundt, som avlastet familien, men aller mest som hjelp, støtte, omsorg og veiledning for Jens”

Ellers hadde det vært viktig med et samarbeid mellom ulike instanser. Det hadde vært så fint med en gjennomgang av tilbud som finnes, og en ansvarsfordeling. Hvem gjør hva? Vi hadde trengt et nettverk som stod rundt, som avlastet familien, men aller mest som hjelp, støtte, omsorg og veiledning for Jens. Mennesker som er gode på relasjonsbygging, som kunne se alt det fine, positive og alle de gode evnene i gutten min. Små ting kan gjøre en stor forskjell. 

Jeg er evig takknemlig for den tiden jeg fikk med Jens. Han lærte meg mye, han hjalp meg til å endre holdninger og utvidet horisonten min. Det er godt at hans liv nå kan gjøre en forskjell for noen andre. Han var en helt spesiell og fantastisk gutt, og savnet er enormt.