Ikke bare en rusmiddelavhengig

Dette er ikke bare fortellingen om kjernefamilien som alltid gjorde alt sammen – og som aldri sluttet å ta vare på Andreas, selv etter årevis med rusmiddelavhengighet. Det er også fortellingen om et system som ikke klarte å ivareta familien til Andreas.

Rock mot rus

I oppveksten var Andreas som gutter flest. Han spilte fotball, var veldig kunstnerisk, elsket å være på tur i skog og mark. Konfirmasjonsgaven var en gitar. Barneskoleårene var fine, forteller mammaen Merethe Forshaug. På ungdomsskolen begynte han å slite, han hadde lese -og skrivevansker og konsentrasjonsproblemer.

Andreas var bare 16 år da han og tre andre gutter fra Narvik vant Rock mot Rus på Andenes. Guttegjengen flyttet til Trondheim i jakten på en platekontrakt da han var 18. Her fikk Andreas jobb som telefonselger, og foreldrene trodde alt gikk fint.

–I ettertid vet vi at det var på denne tiden Andreas begynte å bruke rusmidler. Først hasj, og senere hardere stoffer. Da han kom tilbake til Narvik var han 27 år og langt inni et eskalerende rusmiddelproblem, sier Merethe.

Årene som fulgte, skulle bli tøffe for familien. Andreas forstod ikke selv hvor omfattende avhengigheten hans var blitt. Den ene behandlingsinstitusjonen ble avløst av en ny. Så snart han følte seg «frisk», skrev han seg selv ut. Og så var det ny runde etter kort tid.

– Jeg snakket masse med Andreas om alt det fine livet hadde å by på hvis han valgte å ikke bruke rusmidler, forteller Merethe.

Kommunens rolle

– Hvilken oppfølging fikk Andreas fra kommunen?

– Han fikk både hjelp med tilrettelagt kommunal bolig og hadde også samtaler i rus- og psykiatritjenesten. I tillegg hadde han oss foreldre. Det var ikke alltid like enkelt for Andreas å bo i kommunal bolig med andre mennesker med rusmiddelproblemer rundt seg, og ofte mye konflikter. Derfor bodde han hjemme i flere perioder gjennom disse årene, forteller Merethe.

– Hvordan var dette for dere foreldre – å ha en sønn med rusmiddelavhengighet som hadde behov for fortsatt å bo hjemme på «gutterommet»?

– Helt ærlig så var det fint.  Det ble et pusterom for oss alle: Vi foreldre slapp å være bekymret, og Andreas roet seg hjemme. Det ble mindre rus og mer fokus på kosthold, søvn og rutiner. Men vi fikk kritikk, både fra kommunens saksbehandler og fra folk rundt oss, fordi vi alltid var der når noe skar seg, at vi alltid holdt døra åpen for han.

– Men Andreas var en gutt som var veldig glad i familien sin, og han respekterte våre grenser. Derfor kunne han bo hjemme når han hadde behov for det, og derfor kunne vi også ta han med oss på turer. Vi har campingvogn og spikertelt i Botn i Evenes, og her elsket han å være. Vi har alltid også reist mye til Spania, og da har han ofte vært med oss.

MINNES ANDREAS:

På Verdens Overdosedag minnes Merethe Forshau og resten av familien sønnen og broren som døde i overdose i 2016.

Ventesorgen

– Hva hadde dere som familie trengt i disse årene da Andreas ruset seg aktivt?

– Som familie levde vi mange år med uvisshet, håp og frykt. Vi hadde en slags ventesorg, der vi hele tiden fryktet at det kom til å gå galt en dag.

– Vi møtte kun hjelpeapparatet i kommunen sammen med Andreas, når han ønsket vi skulle være med på møter. Det var aldri noe eget tilbud til familien om at vi kunne få vår egen kontaktperson. Det hadde vi trengt – en person som vi kunne snakke med når det toppet seg for Andreas, en vi kunne få råd og veiledning fra, som stod i det over tid sammen med oss.

– Vi fikk heller ikke tilbud som pårørende da Andreas var innlagt på avrusning i Tromsø. En gang var han innlagt i tre måneder på tvang uten at vi fikk tilbud om samtaler, selv om jeg var oppført som hovedpårørende.

– Trodde du at Andreas kunne klare å bli rusfri?

– Til å begynne med, ja. Men etter hvert handlet det om å legge fra seg forventningene om rusfrihet. Det ble viktigere at avhengigheten var under en slags kontroll.

Den siste sommeren

Våren 2016 kjøpte Andreas seg egen leilighet, hvor han bodde denne siste sommeren han fikk leve. I fire uker var han sammen med foreldrene i Spania, og de hadde fire, fine uker.

– Andreas hadde med seg medisinene sine som jeg administrerte, og vi hadde bare gode dager disse ukene. Dagen etter vi kom hjem, dør han i en overdose. Vi fikk beskjed av presten om morgenen.

– Jeg har alltid ment at dette var et rent uhell, at han feilberegnet fordi han hadde vært rusfri i disse ukene. Andreas hadde lovet meg mange år tidligere at jeg aldri skulle frykte for at han skulle ta overdose. Derfor mener jeg fortsatt at dette var ren uflaks.

Fra pårørende til etterlatt

– Da Andreas døde, fikk dere en ny rolle. Dere gikk fra å være pårørende til å bli etterlatte. Hvordan var det for dere?

– Vi opplevde mye omsorg fra nær familie og venner som kanskje først da tok innover seg hvor alvorlig Andreas sin avhengighet var. Det virket som de forsto hvordan det hadde vært for oss å leve med en sønn med rusmiddelavhengighet så tett på oss over så mange år.

– Kanskje hadde vi opplevd mer omsorg og forståelse hvis vi hadde vært mer åpen. Men vi valgte å ikke snakke så mye om det, for å verne Andreas.

– Hvilken oppfølging fikk dere fra kommunen?

– Dagen etter Andreas var død ringte «noen» oss. Da var vi selvsagt i sjokk, og var helt knust. Vi husker ikke engang om det var kriseteamet i kommunen som ringte, eller om det var ambulant team ved sykehuset. Det var uansett opp til oss å ta kontakt senere ved behov. De kreftene hadde vi ikke da, til å ta den kontakten.

– Jeg skulle ønske kommunen hadde en rutine for å følge de etterlatte tettere opp i sjokkfasen, og at vi kunne fått hjelp over tid. Søsteren, Caroline, har aldri fått noen telefon eller tilbud om samtale etter å ha mistet storebroren sin.

Søskenlojalitet

Søsteren Caroline Forshaug forteller at hun var 16-17 år da hun skjønte at broren røyket hasj.

– Det var ikke i mine tanker å informere foreldrene våre, søskenlojaliteten var alltid sterkest, sier Caroline.

Hun var heller ikke så bekymret til å begynne med. Selv om Andreas flyttet til Trondheim, var kontakten tett hele veien. Det var først da Andreas kom hjem igjen som 27 åring hun skjønte omfanget av avhengigheten.

– Det var en slitsom tid, jeg klarte aldri å slappe helt av. Bare når Andreas var innlagt ved ulike rusinstitusjoner fikk jeg og familien et slags pusterom. I mange år var jeg redd for at noe skulle skje med broren min, helt frem til det som jeg fryktet mest skjedde; en overdose.

– Hvor mye preget hans rusbruk din egen ungdomstid?

– Selv om jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18 år, preget situasjonen rundt Andreas livet både til foreldrene mine og meg. Å ha et søsken som er rusmiddelavhengig, er et ensomt landskap å være i, forteller Caroline.

– Hva hadde du trengt for din egen del, som søsken, i denne perioden?

– Etter at Andreas gikk bort savnet jeg at noen profesjonelle hadde tatt kontakt, og spurt hvordan jeg hadde det. Jeg savnet også å ha kontakt med andre søsken i samme situasjon for å ha noen å dele erfaringer med. For andre mennesker kan dette være en vanskelig sorg å forstå, er min erfaring.  

Tryggere landing i det vonde

– Jeg synes fortsatt det er rart at overdosedødsfall ikke blir definert som den krisen det er, på samme måte som å miste noen i en ulykke. Både jeg som søster og foreldrene mine burde ha blitt fulgt opp over tid. Husk at da Andreas døde, hadde hele familien vært i alarmberedskap i årevis. Det tar tid å lande, og vi kunne trengt hjelp til å lande trygt for å lettere leve livene våre videre, sier Caroline.

Å leve for de som lever

– Det som bar oss gjennom det største sjokket, den tyngste sorgen, var vissheten om at vi skulle bli besteforeldre for første gang, forsetter mamma Merethe.

– Det hjalp oss på veien videre. Men det var sårt for Caroline som skulle bli mamma, at hun aldri fikk fortalt sin «brore» at han skulle bli onkel. Den lille jenta som kom til verden noen måneder senere, er oppkalt etter onkelen sin. Mitt motto i alt det vanskelige har hele tiden vært at jeg skal leve for de som lever, selv om sorgen og tapet var tungt å bære.

Hjelpen fra Exit

– Hvor hentet dere hjelp og støtte den første tiden?

– Vi fikk mye hjelp og støtte hos det brukerstyrte tilbudet Exit i Narvik, særlig av Esben Haldorsen. Her har vi hatt mange gode samtaler. Vi har også deltatt i markeringen av Verdens Overdosedag 31. august, og vi har deltatt på julebord. Det var også Esben som tipset oss om forskningsprosjektet «Etterlatte ved narkotikarelatert død – i et recoveryperspektiv» (END) som skjer i regi av Institutt for velferd og deltaking ved Høgskulen på Vestlandet.

– To år etter Andreas sin død, deltok vi på END-konferansen. Det ble en sterk opplevelse å møte andre etterlatte. Plutselig var vi midt i et fellesskap der alle bar på like erfaringer. Vi bidrar også med våre erfaringer direkte inn i forskningsprosjektet.

Sjokket og sorgen er den samme

– Jeg er så glad for dette forskningsprosjektet som endelig synliggjør hva vi bærer på av år med uvisshet, håp og redsel, alle vi som har mistet et barn i overdose. Håpet mitt er at forskningen kan føre til at alle kommuner behandler oss som mister noen i rus, på samme måte som etterlatte etter ulykker.

– Alle kommuner har et kriseteam, og vårt sjokk og vår sorg er den samme som ved en ulykke. Andreas var ikke bare en rusmiddelmisbruker. Han var en ung, varm, kunstnerisk fin fyr som plutselig ble revet fra oss. Vi som sitter igjen i tomrommet etter han, kunne ha trengt noen som hjalp oss å finne veien videre.

Andreas sin far har lest gjennom og godkjent intervjuet.