Åpen dialog forebygger frafall ved rusbehandling

– Jeg ønsket å undersøke den første samtalen fordi den legger grunnlaget for resten av behandlingsforløpet. Forskning viser at det ofte er en sammenheng mellom hvordan den tidlige alliansen blir - det vil si det at man etablerer tillit og blir enige om mål og metode - og hvordan det går utover i behandlingsforløpet, forteller Øyvind Kyrre Grindheim, som er psykologspesialist med fordypning i klinisk voksenpsykologi og ph.d.-stipendiat ved Institutt for psykisk helse. 

– Den sammenhengen er ganske tydelig i behandling av psykiske lidelser, men det er ikke så tydelige resultater på det i rusbehandling. Det betyr ikke at det ikke er viktig, men at det kanskje skjer på et litt annet vis. Derfor var jeg interessert i å undersøke dette innenfor rusbehandling, utdyper han.

Han har ledet en kvalitativ studie der tolv pasienter og tolv behandlere som nylig hadde gjennomført sin første samtale i et nytt behandlingsforløp ble intervjuet. 

Intervjuene dokumenterte hva pasientene og behandlerne hadde vært opptatt av, lagt merke til, og hva de opplevde som fremmende eller hemmende for alliansedannelse underveis i samtalen. Forskerne var opptatt av å få innblikk i hvordan den første samtalen så ut både fra et pasient- og et behandlerperspektiv. Målet for studien var å identifisere viktige faktorer for å få et godt samarbeid, slik at dette kan tas i bruk ved behandling.

Det første møtet  

Tidligere forskning har dokumentert at en viktig suksessfaktor ved behandling av psykiske lidelser og ruslidelser er å tidlig etablere gjensidig tillit og en felles enighet om behandlingsmål og -metoder. Det å etablere en slik tillit og felles enighet kan imidlertid ta tid, og mange dropper ut av behandling før man kommer så langt. 

– Når pasienter dropper ut av behandling, skjer det ofte etter den første eller andre samtalen, forteller Grindheim. Han har selv jobbet som kliniker i rusbehandling, og har erfart at den første samtalen kan være utfordrende fordi det er så mye informasjon som skal gjennomgås mens man blir kjent med pasienten.

– Jeg var opptatt av å se begge sidene, så vi snakket både med pasienter og behandlere, helt uavhengig av hverandre. Jeg visste ikke hvem som var behandler og pasient til hvem. Ved å sette disse to perspektivene sammen ville jeg finne ut hvorfor alliansen i det første møtet noen ganger ikke kommer helt på plass, forklarer han.

Søker kunnskapen de mangler 

Fra intervjuene kom det fram at både pasientene og behandlerne særlig søkte informasjon fra den andre om ting de manglet kunnskap om selv. 

– Pasientene er jo klare over sine egne erfaringer og hvor de kommer fra, så når de møter til samtalen leter de etter informasjon om hva behandleren tenker, hva slags vurderinger som blir gjort, hva mulighetene videre er og hvordan behandleren kan hjelpe dem, forteller Grindheim.  

– Behandlerne på sin side vet jo hva slags behandling de kan tilby, men de trenger å koble det opp mot behovene pasienten har, så de stiller spørsmål for å få innsikt i bakgrunnshistorien til pasienten. 

– Det er litt ulike perspektiv, og noen ganger får begge parter informasjonen de søker, mens andre ganger kan møtet bli preget av at man ikke helt får svar på det man lurer på.

Dilemmaer i den første samtalen 

Intervjuene viste at pasientene kjente på mye usikkerhet i forkant av den første samtalen rundt hva de kunne forvente seg og hva de ville få tilbud om. Under samtalen var de oppmerksomme på hvordan behandleren fremsto for å finne ut om det var en person de kunne stole på. 

– Da vi så på opplevelsen til både pasientene og behandlerne, så vi at de begge står ovenfor dilemmaer underveis i den første samtalen. For pasientene sin del handler det mye om at de må presentere seg selv, samtidig som de føler at de må passe på slik at de ikke blir misforstått, forklarer Grindheim.  

Reaksjoner og tilbakemeldinger fra behandleren som viste interesse, omsorg, støtte, og forståelse for problemstillingene pasienten sto i, kombinert med informasjonsdeling om veien videre, opplevdes som hjelpsomt og tillitsskapende. 

Behandlerne opplevde på sin side at det var vanskelig å forberede seg til den første samtalen fordi de ikke kunne forutsi pasientens spesifikke behov. Underveis i samtalen kunne de oppleve utfordringer knyttet til å ha flere samtidige forventninger rettet mot seg. 

– Behandlerne prøver å bli kjent med pasienten samtidig som de skal gjøre en del vurderinger og hente inn nødvendig informasjon. Det blir ofte en dobbeltrolle som skaper stress, sier Grindheim.

Behandlernes opplevelse av samtalen var avhengig av hvor mye pasienten var villig til å fortelle om hva de søkte hjelp for, og de opplevde det som spesielt hjelpsomt når pasienten virket motivert og fortalte åpent om problemene de ønsket hjelp med. 

Viktig med åpen dialog

Forskerne fant flere likhetstrekk i pasientenes og behandlernes erfaringer fra den første behandlingssamtalen.

– Pasientene og behandlerne beskriver forskjeller i hva de er opptatt av som er knyttet opp mot rollen deres, men på et mer mellommenneskelig nivå så snakker de mye om de samme tingene: usikkerhet i forkant, ønsket om å gi et godt førsteinntrykk samtidig som man støter på disse dilemmaene, og å følge med på hvordan den andre reagerer på det en sier, oppsummerer Grindheim.

Funnene i studien belyser tema som ikke nødvendigvis dukker opp som en del av den naturlige samtalen, men som likevel bør tas opp i behandlingsforløpet for å se om man er på rett vei. Han og medforskerne konkluderer med at en vellykket første samtale vil avhenge av en åpen og bevisst dialog om behov og mulighetsrom, slik at man kan etablere tillit og komme til enighet om oppgaver og mål. 

Vil forbedre tilbakemeldingsverktøy

Grindheim tror at mye kan bli oppnådd ved å være bevisst på utfordringene som kan oppstå i en første behandlingssamtale, og å legge til rette for at pasienten kan gi tilbakemelding.

– Denne studien er knyttet opp mot doktorgradsprosjektet mitt, som handler om å tilpasse et tilbakemeldingssystem til rusbehandling. Der bør slike forhold bli plukket opp. For det jeg fant er at når det er utfordringer i relasjonen, så kan det bli sånn at man enten selv ikke legger merke til det som er vanskelig eller at man holder sånne erfaringer for seg selv, sier han.

Tilbakemeldingsverktøy samler informasjon underveis i et behandlingsforløp via selvrapportering fra pasienten på ulike relevante variabler. Alliansen mellom behandler og pasient kan være en slik variabel. Hensikten er at informasjonen skal kunne brukes til å tilpasse behandlingen til den enkelte pasienten, og dermed forbedre behandlingen som tilbys.