Den skjulte sorgen

– Funn fra vår forskning viser at disse etterlatte ikke får den oppmerksomhet og støtte fra hjelpeapparatet som de ønsker, har behov for og rett på, sier professor Kari Dyregrov.  

Fra starten i 2017 og frem til august 2021 ledet hun forskningsprosjektet «Etterlatte ved narkotikarelatert død – i et recoveryperspektiv» (END) ved Institutt for velferd og deltaking ved Høgskulen på Vestlandet. Deretter tok to flinke kolleger over prosjektledelsen.

END-prosjektet forsker på hvilke konsekvenser og belastninger narkotikadødsfall har for nære etterlatte, hvordan de mestrer hverdagen og hvilken støtte de får av hjelpeapparatet.

Til nytte for kommunene

– Forskningen har bidratt til mye ny kunnskap som vi håper vil være nyttig for norske kommuner. Prosjektet har seks doktorstipendiater. Det er publisert en rekke fagartikler, to fagbøker, en på norsk og en på engelsk, og vi har også startet Landsforeningen for etterlatte ved rus (EVR). Dette og mye mer ønsker vi å formidle på seminaret som vi nå tilbyr utvalgte kommuner, sier Dyregrov.

Hun har tidligere jobbet over 20 år ved Senter for Krisepsykologi, der hun særlig har forsket på etterlatte etter selvmord, og foreldre som hadde mistet sitt barn i krybbedød.

Hun hadde gjennom jobben i Folkehelseinstituttet en tydelig stemme inn i veilederen «ETTER SELVMORDET – Veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord», som kom i 2011.

Samme år kom den første nasjonale veilederen for ivaretakelse ved kriser, ulykker og katastrofer for kommunene og spesialisthelsetjenesten, som hjelp i deres arbeid med krise- og katastroferammede. Denne ble revidert i 2016 under ledelse av Senter for krisepsykologi, og er kanskje mest kjent under navnet «Mestring, samhørighet og håp». All denne kunnskapen og erfaringen kommer nå godt med i arbeidet med å fjerne stigmaet rundt narkotikarelatert død.

Topper dyster statistikk

Nasjonal overdosestrategi fra 2019 har som visjon at ingen skal miste livet på grunn av rusmiddelbruk. Det er fortsatt langt igjen dit: Med 321 dødsfall i 2022, topper Norge, i forhold til folketall, fortsatt den dystre statistikken over registrerte overdosedødsfall i Europa. Det betyr at mange kommuner opplever ett eller flere narkotikarelatert dødsfall hvert eneste år.

– Da vi startet END-prosjektet i 2017 var vi veldig bevisst på at søkelyset skulle være på narkotikarelatert død, ikke rusrelatert. Dette spesifikke fagfeltet hadde lite eller ingen oppmerksomhet, hverken i helse- eller i rusomsorgen. Vi ønsket å finne ut hvilken betydning dødsfall som skyldtes bruk av illegale rusmidler versus legale rusmidler hadde for de etterlatte.

Usynliggjøring

I END-prosjektet har 255 informanter delt sine erfaringer gjennom et spørreskjema. I tillegg er 50 blitt intervjuet hjemme, og 24 fokusgrupper bestående av ulike typer hjelpere på til sammen 110 personer, har også bidratt med informasjon.

– De fleste etterlatte opplever at narkotikadødsfall ikke behandles likt med andre former for brå og uventet død, som for eksempel etter ulykker, selvmord og plutselig barnedød. Mange av hjelpetiltakene de etterlatte trenger, finnes allerede i kommuner og innenfor helsetjenesten. Det finnes veiledere for krisearbeid og det er kriseteam lokalt i kommunene. Likevel er det tydelig at etterlatte etter narkotikarelatert død ikke har blitt tatt inn som gruppe i det etablerte tilbudet.

– Hvilke historier har de etterlatte fortalt?

– De forteller om hvordan de er blitt møtt med fordommer og stigma, om dramatiske utsagn fra familie, arbeidskolleger og venner. Utsagn som avspeiler holdninger til narkotikabrukere, men der stigmaet til brukergruppen overføres på de etterlatte.

– En mor som hadde mistet sin datter fortalte meg om møte med en person, som sa til henne at «nå er din datter bare en gris i helvete».  Det er så drøyt hva folk kan få seg til å si til mennesker som brått har mistet et familiemedlem i overdose. Det er en degradering og en beskrivelse av avdøde som «det var jo bare som fortjent», «det måtte jo bare gå sånn, det var vel kanskje det beste, for så slipper du å være plaget av dette mennesket lengre».

– Om folk faktisk tenker slik inni seg, vel – men å få seg til å SI det attpåtil, det er nesten så du ikke tror det, sier Dyregrov.

– Men dette har altså over halvparten av de etterlatte opplevd. Slike holdninger skal vi slåss mot, slike holdninger skal vekk.

Sorgen som ikke anerkjennes

– Hvordan påvirkes selve sorgarbeidet når de etterlatte blir møtt med slikt stigma midt i sorgen?

– De etterlatte havner fort i det vi kaller «Ikke anerkjent sorg» eller skjult sorg, nettopp fordi man føler at man ikke har rett til å sørge. Den etterlatte tenker ofte at man fortjener ikke å sørge, fortjener ikke støtte eller hjelp. Dette gir tilleggsproblemer som kompliserte sorgreaksjoner, og dette kan balle på seg. Noen velger å bruke alkohol for å bearbeide veldig vonde ting, andre isolerer seg. Vi har også sett i forskningen vår at denne gruppen har økt risiko for forlengede sorgsymptom – det man tidligere kalte kompliserte sorgreaksjoner. En familie som ikke har lov til å sørge hverken sammen eller hver for seg, gir også ofte store samspillsproblemer innad i familien, med barn som spesielt skadelidende.

Bedre hverdag venter

– Hvordan kan END-prosjektet hjelpe de etterlatte?

– Med denne kunnskapen END-prosjektet nå har skaffet frem, er det godt å se engasjementet fra KORUSene, Helsedirektoratet, kommunene og kriseteamene. Jeg er sikker på at vi relativt raskt skal få økt fokus på og hjulpet de etterlatte til en bedre ivaretakelse og en bedre hverdag. Hovedgrunnen til at jeg er optimist, er at hjelpen faktisk allerede finnes, gjennom etablerte kriseteam i kommunene. I tillegg har vi både Helsedirektoratet og KORUSene som støtter kommunene i arbeidet. Derfor tror jeg at vi ganske snart ser en bedre hverdag for de etterlatte etter narkotikadødsfall, avslutter Kari Dyregrov.