Ønsker tilpassede tjenester for minoriteter

Møtet med hjelpeapparatet kan være et sjokk for mange med minoritetsbakgrunn. Skal tiltak og forebyggende innsats fungere må vi droppe «one-size-fits-all-løsningene», mener Leoul Mekonen.

– I ethvert samfunn utvikler vi tjenester, lover regler og institusjoner ut fra majoritetens premisser. Vi lager et «one-size-fits-all-system» basert på vår livssituasjon. Uansett om intensjonen er positiv hjelper ikke det hvis den vi møter opplever møtet med oss som vanskelig og fremmed. I stedet for å hjelpe, risikerer vi å skape motvilje og avstand, sier Leoul Mekonen, spesialrådgiver ved RBUP Øst og Sør.

Han mener nøkkelen er kunnskap og forståelse for andre mennesker situasjon, tilpasning og justering av tilbud og tjenester for å skape trygghet, forståelse og i siste instans gode resultater.

– Vi må ha vilje og mot til å tenke og jobbe annerledes hvis det trengs. Målet med et tiltak er jo at det skal ha en positiv effekt. Målet er ikke å gjøre det sånn fordi det står vi skal gjøre det i boka.

Glemmer forskjellene

Først og fremst, mener Leoul alle som jobber med mennesker må ha en bevissthet knyttet til at det å møte noen med en annerledes kulturell, religiøs eller etnisk bakgrunn kan være utfordrende, sammenlignet med å møte folk som har samme bakgrunn.

– Vi som jobber i de kommunale tjenestene møter folk som aldri har hatt kontakt med et liknende hjelpeapparat i sitt hjemland. Som ikke har samme type lover og regler og rutiner som finnes her i Norge. Det er krevende, det er utfordrende og det er grunnen til at vi er nødt til å ha spesialkunnskap, erfaringer og holdninger som gjør oss i stand til å møte og kommunisere med folk som har annerledes bakgrunn.

For det er nettopp i kommunikasjonen og i møtet med systemet at mange misforståelser oppstår.

– Når man ikke kjenner et system oppstår det lett frykt og usikkerhet. Man blir engstelig, og da sprer unyansert informasjon og feilinformasjon om hjelpeapparatet og loven seg lett.

De som jobber i hjelpeapparatet, må i tillegg til spesialkompetanse innen sitt felt, derfor også ha det Leoul omtaler som kulturkompetanse og kultursensitivitet.

– Kulturkompetanse og kultursensitivitet handler ikke om eksotifisering av mennesker, men å tilby effektive, tilpassede og gode tiltak som virker. En omfattende og etablert misforståelse er at dette bare handler om kjennskap til et annet hjemlands kultur, sier Leoul.

Endrede forutsetninger

Selv kom Leoul til Norge fra Etiopia for over 20 år siden, og havnet på asylmottak i Narvik. Der møtte han en veldig annerledes hverdag enn den han var vant til.

– I den tiden møtte jeg mange som kom fra land der det ikke engang var lov å selge alkohol og der det religiøst og kulturelt var noe fremmed. Jeg så de samme menneskene utvikle et alkoholproblem. Det var mot deres religion. Det var mot deres oppvekst. Det var mot deres kultur. Til tross for det ble de rammet veldig hardt. Hvorfor skjedde dette?

Svaret mener han finnes i de store omveltningene og endringene disse menneskene møtte i sin nye hverdag. Rammene var endret, nettverket manglet, forutsetningene for å mestre livet var endret.

– Dette hadde ikke noe med deres religiøse eller kulturelle bakgrunn å gjøre, men var et resultat av sammensatte problemer, både psykiske og fysiske og en tung og belastende livssituasjon. Det var en mestringsmekanisme og flere beskyttelsesfaktorer manglet her i Norge. I hjemlandet ville de blant annet fått mer støtte fra familie og flere ville strukket ut en hjelpende hånd. Det ville i tillegg vært en mye sterkere sosial kontroll. Det er lettere å rehabiliteres i en slik situasjon enn når man føler seg ensom, kulturelt og sosialt ekskludert, sier Leoul.

Vi må begynne i familiene

Rus er et globalt folkehelseproblem, uansett bakgrunn og etnisitet, men samtidig mener Leoul vi må være bevisste på at enkelte grupper er mer sårbare og utsatte. Vi er nødt til å ha et spesielt fokus og en forståelse for hva det vil si å være en etnisk minoritet, hva det vil si å oppleve en migrasjonskrise, og hvilken innvirkning det har på forekomst av rusavhengighet og også prospektene for habilitering og behandling.

Selv reiser han rundt i hele Norge og tilbyr opplæring til minoritetsforeldre om rus og avhengighet gjennom Stiftelsen Rådet for kulturkompetanse i Forebyggende Arbeid (RFK).

– Tidlig innsats og tidlig intervensjon skjer ikke på skolen. Den skjer i hjemmet. I familiene. Derfor må vi nå ut til foreldrene. Jeg møter mange som spør meg hvorfor de ikke fikk denne opplæringen for ti år siden. Hvorfor fikk de ikke denne forståelsen før de mistet omsorgen til barna, før de havnet på institusjon eller før de utviklet en avhengighet.

Vil du lære mer om kulturkompetanse og kultursensitivitet? Meld deg på Barnet og Rusen i dag!