Med rett til å ruse seg til døde?

Dette er en debattartikkel. Alle meninger er forfatternes egne.

Av: Bjørn Roar Vagle, KORUS Stavanger og Anna-Sabina Soggiu, KORUS Oslo

En mor til et barn tidlig i tenårene som står i fare for å ta livet av seg med rus, har gjennom en kronikk et sterkt rop om hjelp og spør hvorfor hjelpeapparatet og politiet ikke griper inn. Mindreårige som strever med egne rusmiddelproblemer er svært få, og bruken av illegale rusmidler er i det hele tatt lite utbredt blant ungdom. Det er derfor lett å se for seg at bruk av tvang kan være en bærekraftig løsning.

Vi anerkjenner morens ønske om kontroll og uttaler oss ikke om dette eksempelet konkret. Her kan det ha skjedd feilvurderinger. Vi vil synliggjøre dilemmaene og avveiningene hjelpeapparatet generelt står overfor unge med rusmiddelbruk.

Tvungen plassering i institusjon kan i noen tilfeller være starten på veien ut av rusmiddelproblemer, men langt ifra alltid. Rusmiddelproblemer handler om mer enn avhengighet, og unge menneskers liv er mer sammensatte enn det omsorg og oppfølging innenfor strenge rammer kan tilby. Tvang kan i en del tilfeller kunne gjøre en vond situasjon vondere.

Kasteballer mellom tjenestene

Årsakene til at unge utvikler rusmiddelproblemer er flere og ofte svært sammensatte. Vi vet for eksempel at foreldre med egne rusmiddelproblemer er en risikofaktor for at barnet selv utvikler rusmiddelproblemer. I Norge har om lag 100.000 barn foreldre som har et rusmiddelproblem, og mer enn 200.000 barn har foreldre som ruser seg slik at barna reagerer. Men rusmiddelproblemer skjer i alle slags familier og også hos ungdom med gode individuelle forutsetninger. Det er likevel unge som har problemer i livet sitt som i størst grad bruker rusmidler på en risikabel måte.

Ensomhet og isolasjon, skolevansker, psykiske og psykososiale problemer. Unge som strever med rusmidler, strever også med å være kasteballer mellom tjenestene. Maktløshet og ønsket om å gi hjelp driver fram at den unge sendes videre.

Det å bygge relasjon, skape tillit og lytte krever at tjenestene beveger seg ut av sitt definerte ansvar og står i det over tid, men det kan oppleves fånyttes. Opphold i institusjon kan da bli et vurderingstema. Men i hvilke tilfeller går dette bra, og når tid er tvang aktuelt? Eksperimentering, rekreasjonsbruk, til fest eller ved avhengighet?

Hva med alkoholen?

Vi kjenner ikke til hvor mange mindreårige som har et rusmiddelproblem, ikke minst hvem som vil utvikle det, men basert på den utbredte bruken er nok rusmiddelet alkohol størst. Alkohol gir grunnlag for noen betraktninger om politiets rolle.

På let etter langere eller oppbevart alkohol, har politiet aldri ransakt foreldrenes hjem eller sett gjennom meldingen til den fulle ungdommens mobil. Det har heller aldri skjedd at ungdom har blitt innbragt til politistasjonen for nakenransakelse på jakten etter skjulte flasker eller blitt tvungen til promilletesting kun for å avsløre promille.

Alkoholavhengighet og rusatferden under promille er svært farlig, særlig for unge umodne hjerner, så hvorfor roper vi ikke om at politiet må få disse virkemidlene overfor full ungdom? Handler det om at vi forstår hvor inngripende og lite nyttig det er, stilt overfor et rusmiddel og en ungdomstid vi kjenner godt til selv? Tillater vi oss mer overfor det som er ukjent og som de fleste fordømmer? Vi må ikke tro at inngripende tvangsmidler er nødvendig for at politiet skal klare å fange opp og komme i dialog med unge som har det vanskelig. Hva skal vi i så fall gjøre med alkoholen?

Risiko for å mislykkes

Men uavhengig av type rusmidler er tvang og frihetsberøvelse i dag en mulighet for kommunene, men det er et svært inngripende tiltak og har potensielt mange skadelige virkninger. Hvor mange ungdommer kan vi forsvare å ha tvungent unødvendig inn i institusjonsopphold for å redde en ungdom, og til hvilke omkostninger for de som tvangsbruken ikke ga et ønsket resultat for?

Sjansen for å lykkes med et tvungent opphold i institusjon er der, men også risikoen for å mislykkes. Unge på institusjon har vansker med å få og beholde venner, relasjonen til foreldrene kan bli skadet, stigmaet og skammen som noen unge erfarer kan ha mange skadelige virkninger på selvoppfattelse, identitet og troen på egen mestring. Tvang kan ikke vare livet ut, og for mange er veien tilbake til rusmidler kort etter endt opphold.

Barn får ikke rett hjelp til rett tid i dag. Tjenestenes evne til å utvikle kompetanse og møte utfordringene må styrkes. Barn og unge må høres og involveres i dette forbedringsarbeidet, også på myndighetsnivå. Tvangstiltak må få bedre beslutningsprosesser, men å senke den juridiske terskelen for tvang er ikke svaret.

Dette debattinnlegget har også vært på trykk i Dagens Medisin