Kartlegging kan bidra til bedre behandling og oppfølging

Av Vibeke Fure Wulfsberg, spesialrådgiver i KORUS øst

Formålet med kartleggingsverktøy er at det skal bistå oss i å avdekke hjelpebehov, og på den måten gi brukere best mulig tilpasset behandling og oppfølging. 

Hva ulike fagpersoner er opptatt av i møte med brukere, varierer. Inn i møtene har vi med oss vår fagbakgrunn, interessefelter, holdninger og verdier. Dette er helt naturlig, men det vil bidra til at vi i samtaler vektlegger ulike områder, eller vi kan ha ulik oppfatning av en persons livssituasjon. 

Det er f.eks. ikke sikkert at hva jeg tenker er bekymringsverdig inntak av alkohol, er det samme som personen på nabokontoret. Og noen tenker kanskje ikke på å spørre om alkoholbruk, da fokuset deres ligger på andre livsområder. 

Det er her kartleggingsverktøy kan være til hjelp. Anbefalte kartleggingsverktøy sikrer at vi bruker samme språk, og at vi alle kartlegger de områder som er anbefalte å avdekke. Enten vi jobber på forskjellige arbeidsplasser, i ulike kommuner, eller i spesialisthelsetjenesten. 

Det er en felles definisjon for når et alkoholforbruk skal anses som problematisk, og når psykiske symptomer er så fremtredende at det vurderes å være bekymringsverdig. Vi vil aldri komme unna individuelle forskjeller hos de vi møter, som vil gi ulike utslag. Men vi kan sikre et felles utgangspunkt.

For at kartleggingsverktøy skal få den effekten vi ønsker, mener jeg vi må være bevisste på å integrere verktøyene som et faglig supplement til samtale og kliniske vurderinger, og ikke minst som en del av alliansebyggingen.

Å bygge allianse med brukeren

Noen behandlere uttrykker bekymring for at kartleggingsverktøy kan være et hinder for å danne en god allianse med brukeren. Bekymringen kan handle om at brukeren vil oppleve å bli «møtt med skjemaer» fremfor dialog, og at vi mister noe av det relasjonelle i prosessen. Denne bekymringen belyser en viktig del av det vi som skal bruke kartleggingsverktøy, må være bevisst på. 

Kartlegging må ikke isoleres til et tiltak vi gjør bare fordi vi trenger å vite noe, eller for at vi skal få informasjon som kan journalføres fordi vi er pålagt å gjøre det. Kartlegging må ha et bredere formål, hvor hovedintensjonen er at den informasjonen vi får tilgang på skal gi nytteverdi for brukeren og oss som fagpersoner i den videre oppfølgingen. 

Det gjelder både gjennom konkret kjennskap til brukeren og dennes behov, men ikke minst også gjennom en fruktbar allianse. Å bli god til å bruke kartleggingsverktøy handler derfor om mye mer enn å vite hvordan et verktøy skal skåres. 

En vesentlig del av arbeidet med kartleggingsverktøy vil være å skape en arena hvor brukeren opplever å kunne være ærlig om både de utfordringer og gleder hverdagen har. En viktig del av dette er at vi må være gode på å gi brukere informasjon om nytteverdien et kartleggingsverktøy kan gi, være ærlige om hvilke type informasjon som kan medføre en form for juridisk meldeplikt, og at vi gjør konkrete avtaler for neste steg som oftest vil være å snakke om resultatene og bli enige om videre tiltak.

Den viktige tilbakemeldingen

Selv om vi som fagpersoner kan oppleve å ha fått den informasjonen vi trenger når vi har svaret på resultatene fra kartleggingene, så er tilbakemeldingen til brukeren en vesentlig del av kartleggingsprosessen. Dette mener jeg handler spesielt om to ting:

-For det første handler det om respekt for brukeren. Brukeren har tatt seg tid til å svare på et skjema. Det kan være en terskel for noen, både selve skjemautfyllingen i seg selv, men også det å skulle være ærlig om egne utfordringer. Tilbakemelding er viktig for at dette skal oppleves som en meningsfull prosess.

-For det andre vil resultatene miste en viktig funksjon dersom vi ikke snakker med brukerne om de. Ved å snakke om hva kartleggingen viser, kan vi avklare eventuelle misforståelser og bakenforliggende årsaker til de resultatene som foreligger. Samtalen med brukeren rundt hva personen selv tenker om resultatene, og refleksjoner om egen situasjon, kan gi viktig innsikt. Dette vil også være med på å kvalitetssikre at de kartleggingene som er blitt gjort, stemmer overens med det kliniske bilde av brukeren.

De «vanskelige» spørsmålene

Kartleggingsverktøy inneholder ofte direkte spørsmål, og kan berøre en rekke ulike aspekter ved en persons liv. Vi bør være bevisst på at vi stiller svært personlige spørsmål, og nettopp derfor så er de relasjonelle rammene så viktige. 

For noen brukere kan det å få et direkte spørsmål være den åpningen de trenger for å fortelle om noe de ikke selv klarer å ta initiativ til, eller å sette ord på. Det kan gi en opplevelse av å bli sett og tatt på alvor, og fagpersonen kan få muligheten til å komme i posisjon til å bistå brukeren med riktige tiltak. Å kvie seg for å stille noen spørsmål er naturlig, men det er likevel viktig at vi stiller de.

Vi som fagpersoner har også et ansvar for å normalisere det å stille spørsmål om «vanskelige» temaer. Vi vet eksempelvis at det fortsatt kan være mye skam og skyld forbundet med det å ha en rusmiddelavhengighet. Klarer vi å normalisere spørsmålene, vil det kanskje også bli lettere for den med utfordringer å fortelle om det og kunne motta hjelp.

Den terapeutiske alliansen styrkes

Så er det viktig å huske at alt har nyanser, og at eksempelvis et rusmiddelbruk også vil kunne ha positive sider for den det gjelder. Her er det f.eks. gjort forskning som viser til at kartlegginsverktøyet DUDIT-E (som undersøker rusens funksjon) kan bidra til å styrke den terapeutisk alliansen, nettopp fordi verktøyet også etterspør positive sider ved rusmiddelbruket. Dette kan åpne for en ærlig dialog som fanger nyansene, og ikke bare utfordringene som det kan falle oss fagpersoner mest nærliggende å spørre om. 

Funksjonen til kartleggingsverktøy er med andre ord ikke å erstatte dialogen mellom brukere og fagpersoner. Det er et verktøy for å hjelpe oss å strukturere dialogen, slik at vi får belyst vesentlige områder av en persons liv på en systematisk måte. Slik unngår vi at det blir tilfeldig eller personavhengig hva fagpersonen spør om. 

Ved riktig bruk kan kartleggingsverktøy også være med på å danne grunnlaget for en god allianse, og bli et faglig godt supplement som understøtter det allerede gode arbeidet som gjøres i møte med brukere. 

Vibeke Fure Wulfsberg jobber med rusbehandling og tjenesteutvikling i KORUS Øst, med kartlegging som spesialområde. Hun er utdannet psykolog og har jobbet både som klinisk psykolog og faglig leder innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB).

Første gang publisert: 7. november 2022.

Foto: Michael Grech Owen / Unsplash