Kan du være en venn?

Gode relasjoner til behandler er avgjørende for ungdom som sliter. Det er på høy tid å ta hensyn til dette i utdanning og på arbeidsplassen, hevder en fersk doktorgrad.

«Venner er kanskje litt overdrevent?». Det er både tittelen og et direkte sitat fra en av ungdommene Anna-Sabina Soggiu i KORUS Oslo intervjuet da hun fulgte et ambulant psykisk helseteam for ungdom mellom 13 og 23 år.

I doktorgradsavhandlingen, som ser nærmere på samarbeid om Recovery-prosesser og kunnskapsutvikling i psykisk helsearbeid med ungdom, har hun snakket med både ungdommen selv, foreldre, fagpersoner og nettverket deres.

Viktig å bli likt

Et gjennomgangstema i alle samtalene med ungdommene, var viktigheten av å bli likt av fagpersonen de samarbeidet med. De fleste slet med å finne gode ord for å beskrive relasjonen, men som ungdommen sitert i tittelen sier, var begrepet «venn» det nærmeste de fleste kom.

– Det de beskrev til meg var folk de hadde kommet godt overens med, og begrepet venn gikk igjen. De visste godt at det var snakk om en profesjonell hjelper, men opplevde at relasjonen hadde mange elementer fra vennskap, sier Soggiu.

Ungdommene hun intervjuet, beskrev også hvordan det var viktig å «klikke» med eller ha «god kjemi» med fagpersonen de jobbet med. Det samme gjaldt foreldrene. De fikk tillit til fagpersoner de opplevde hadde gode relasjoner med og likte barna deres.

Misforstått profesjonalitet

Å bygge relasjoner, bruke egne erfaringer og gi av seg selv i arbeid med ungdom fungerer. Likevel blir dette ofte oppfattet som uprofesjonelt.

– Når vi snakker om profesjonalitet i psykisk helsearbeid og hos fagpersoner snakker vi ikke om dette, og ofte blir det omtalt som det motsatte av profesjonalitet. Vi blir lært opp til å holde en distanse, sier Soggiu.

Selv kjente hun veldig på det da hun begynte å arbeide i feltet. Hun satt med masse erfaring og kunne relatere til mye av det ungdommene hun møtte fortalte, men var det greit å snakke om det?

– Det føltes uetisk. Jeg møtte folk som hadde vokst opp i liknende forhold som meg, og det var min inngang til å si: «Jeg vet noe om dette. Jeg har vært der du er. Jeg er her for deg på ekte». For meg var det naturlig, og det jeg lenge har lurt på er hvorfor det blir sett på som mer proft å ikke si noe om det.

I oppgaven, stiller hun også spørsmålstegn ved det hun opplever som et kunstig skille mellom erfaringkonsulenter og erfaringene hun selv har som fagutdannet.

«Det har slått meg som paradoksalt at jeg, fordi jeg er utdannet, skal holde tett om egne livserfaringer på jobb, samtidig som vi ansetter andre for å bruke av sine,» skriver Soggiu.

Vi må øve oss

Hun lanserer flere innganger for å løse denne utfordringen, og skisserer blant annet muligheten for å utvikle egne organisatoriske rammebetingelser og praksiser, for eksempel ved at erfaringskompetanse tas inn som en del av utdanningen til psykiske helsetjenester.

«Om egne erfaringer ble sett på som profesjonell kompetanse, kunne fagpersoner gjennom utdanning lært hvordan de kunne foredle og benytte egne erfaringer aktivt i sitt arbeid,» skriver Soggiu. Her understreker hun viktigheten av å se nærmere på etikken, grensene og forholdet mellom nærhet og distanse.

– Vi må trene oss på dette på tjenestestedet, gjennom veiledning og i fagmøter. Det må bli del av strategien og vi må få veiledning i hvordan den enkelte kan bruke sin erfaringskompetanse, sier Soggiu.