Gir innblikk i barnas virkelighet

– Helt frem til mot slutten av 90-tallet hadde ikke norske kommuner systematiske rutiner for å identifisere om de som var i rusomsorgen hadde barn. Det var rett og slett ikke et tema, sier professor Borgunn Ytterhus ved Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie ved NTNU.

Sammen med fem medforskere har hun gjort et dypdykk i det som finnes av forskning knyttet til barn som pårørende her til lands, og selv om situasjonen har bedret seg siden 90-tallet, mener hun vi fortsatt har en lang vei å gå.

– I dag finnes det mye kunnskap knyttet til hvordan man snakker med barn, men fortsatt mangler mange erfaring og vilje til å gjøre noe med det, sier Ytterhus.

Borgunn Ytterhus er en av foredragsholderne på konferansen Barnet og Rusen. Se hele programmet her

Skuffende få studier

Selv om kunnskapsnivået har økt, er Ytterhus likevel overrasket over hvor få studier det finnes på dette feltet her til lands.

Til sammen har hun, og resten av gruppen som er knyttet til kompetansenettverket BarnsBeste, gått gjennom 23 artikler skrevet i perioden 2010 – 2022. Alle artiklene handler om barns erfaringer, aktiviteter og stemme i hverdagen. Et av hovedkriteriene for valg av artikler har vært at de bygger på barnas stemme. At barna har fått mulighet til å uttale seg om egen situasjon.

– Personlig er jeg overrasket og skuffet over at det finnes såpass lite forskning på dette feltet. Flere av artiklene vi har sett på er skrevet av de samme forfatterne, og det er færre studier enn artikler. Det er litt bekymringsfullt, sier Ytterhus.

For å forstå barnas situasjon, og finne fellesnevnere i artiklene, har informasjonen blitt sortert under tre ulike temaområder:

• Følelsesmessig ambivalens
• Støttende faktorer
• Barna som aktive aktører i eget liv

Barna beskriver at forholdet til den syke eller rusavhengige forelderen svinger mellom kjærlighet på den ene siden og bekymring, skuffelse, skyld og skam på den andre. De forteller om aktive valg for å ta vare på og hjelpe foreldrene, viktigheten av en trygg voksen og verdien av å kunne dele og snakke med noen om situasjonen.

Les mer om funnene her «Barn som pårørende: Slik ser hverdagen ut»

Med loven i hånd

Ifølge Ytterhus er det å lytte til barnas stemme ikke et valg, men et internasjonalt prinsipp nedfelt i FNs konvensjon om barns rettigheter fra 1989 og siden i Norges Grunnlov paragraf 104. Der står følgende:

«Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

– Innholdet i barnekonvensjonen var noe av det som bidro til at jeg selv ble engasjert i dette feltet, og at vi også har barns rettigheter nedfelt i grunnloven synes jeg er ganske fantastisk. Vi kan med loven i hånd si at dette er noe vi må ta hensyn til, men fra det til å gjøre det i den praktiske hverdagen er dessverre et langt steg.

For Ytterhus er tydelig på at vi fortsatt har en lang vei å gå.

– Alle grupper i befolkningen skal bli hørt i saker som angår dem, men i mange tilfeller har prosessene blitt såpass profesjonaliserte at barna ikke er representert. At vi ikke er gode nok til å lytte til barna, som vi vet utgjør en stor del av befolkningen, er i siste instans et stort demokratisk problem, mener Ytterhus.

Vi må gjøre mer av det som virker

For å løse dette problemet mener Ytterhus det både er behov for mer forskning, men også bedre tilrettelegging og bruk av allerede etablert kunnskap.

– Jeg mener vi trenger mer implementeringsforskning, spesielt når det gjelder de yngste barna. Der vet vi det er mer komplisert å kommunisere, og samtidig er det der mye av fundamentet og grunnmuren for folkehelsen legges. Mye av dette handler også om å gi kommunene og tjenestene rammer og verktøy til å praktisere det vi allerede vet. I tillegg må det være en større vilje til å bruke penger på det vi vet virker, sier Ytterhus.

Vær der i hverdagen

Hun tror også hver og en av oss kan gjøre mer som privatpersoner og at det verste ofte er de som kanskje ser at noe er galt, men aldri tør å spørre eller si at de er bekymret.

– Mye er gjort hvis bare flere snakker om og løfter tematikken. Snakk sammen på skolen, i barnehagen, på foreldresamtalen eller i lunsjen på jobb. Det må bli mer legitimt å snakke om det som ofte er skambelagt. Hvis mor har vondt i beinet er det ikke nødvendigvis noe problem å si det, men å si at man er redd mamma eller pappa drikker for mye er mye vanskeligere fordi en får ofte en helt annen reaksjon.

Vi kan også hjelpe det enkelte barnet ved å bidra til normalitet i hverdagen, mener Ytterhus.

– Barna i studiene vi har sett på er opptatt av å opprettholde hverdagsrutinene. De ønsker å være med på aktiviteter og gjøre som andre barn. De trenger en signifikant voksen som kan være der, ta ansvar, lage middag, ta dem med på fritidsaktiviteter, plukke opp, levere og anerkjenne arbeidet de selv bidrar med hjemme. Her kan flere av oss være med på å bidra og være den signifikante voksne.