Med disse 11 spørsmålene kan du lettere snakke med barn om erfaringer med rus

– Vi må bli flinkere til å snakke med barn om helt vanlige ting, og om hvordan det er hjemme, sier Anne-Kristin Imenes.

Hun er utdannet psykolog, og er spesialist i barne- og ungdomspsykologi hos KORUS Sør. Sammen med generalsekretær i Barn av Rusmisbrukere, Marius Sjømæling, har de to organisasjonene samarbeidet for å lage 11 spørsmål du kan stille barn og unge for å få i gang gode samtaler om de viktige tingene.

– Det skjer mye som vi ikke får tak i, og vi vet at barn bruker mye krefter på å skjule. De vil gjerne leve helt vanlige barneliv, og vi voksne kan streve med å forstå hva som er vanskelig i livet til et barn, fortsetter hun.

– Det er voksne der ute som sitter i sandkasser i barnehager og leker med barna, men også verdens beste pedagoger i klasserom. De skal kunne tenke på disse spørsmålene for å få i gang gode samtaler med barn, sier Marius.

Det ellevte spørsmålet

Men for å starte med elefanten i rommet.

– Hvorfor i alle dager ble det elleve spørsmål, og ikke ti som er det vanlige?

– Vi tenkte først ti fordi det skal være enkelt å huske, men så finnes det et ellevte spørsmål som alltid bør være med, sier Anne-Kristin.

– Mange av de jeg har snakka med mente forresten at 11 spørsmål var alt for lite, og at dette burde vært en hel bok, sier Marius med et smil.

Hva det ellevte spørsmålet er skal vi komme tilbake til.

Den naturlige samtalen

Via innspill og erfaringer fra nettverket i både KORUS Sør og Barn av Rusmisbrukere har de snakket med folk som selv har hatt utfordrende oppvekster, og som gjerne skulle ha blitt stilt disse spørsmålene. Og grunnen til at de ville starte dette samarbeidsprosjektet er fordi de har sett at gode hjelpemidler for å snakke med barn har vært en mangelvare.

– Det finnes egentlig ingen verktøy fra før som gjør at vi kan få tak i de erfaringene med rus som barn har, sier Anne-Kristin.

Et av de store spørsmålene de har stilt seg når de har jobbet med å lage dette verktøyet, har handlet om hvordan man får i gang en naturlig samtale med barna. Altså, hvordan får man dem til å åpne seg opp uten at de føler seg presset til det?

– Man må spørre de om vanlige ting. Jeg har testa ut disse spørsmålene på flere barn, og da har jeg fått utrolig mange fine svar. Jeg vil også nevne at spørsmålene kan brukes til mer enn bare det som handler om rus. De kan brukes til å finne ut hvordan et barn har det, sier hun videre.

– Du kan bruke de hvis du er litt bekymra for et barn, uansett om det handler om rus, vold eller noe annet. De skal gjøre at vi voksne ikke bare skal stå der og si til barn at de kan si alt til oss. Vi vet at de ikke gjør det, sier Marius.

– Nei, vi må fortjene barns tillit, skyter Anne-Kristin raskt inn.

Dette kan du spørre om

Nå begynner du sikkert å bli litt utålmodig og lurer på når du skal få se selve spørsmålene.

Og da har jeg gode nyheter til deg, for her kommer de på rekke og rad!

Dette er 11 spørsmål som kan hjelpe deg å snakke med barn om erfaringer med rus:

• Hvordan er lørdagene hjemme hos deg? Og søndagene?
• Hvordan er julaften?
• Hvordan feirer dere bursdag?
• Hva gjør de voksne når de skal feire?
• I hvilke situasjoner hjemme er du redd?
• Hvem kan trøste deg?
• Hvordan er det for deg når mamma eller pappa drikker alkohol?
• Har du noen gang opplevd at mamma og pappa blir for voldsomme sånn at det blir for mye? Hvordan da?
• Hva skulle du ønske at mamma og pappa gjorde mindre av?
• Hva skulle du ønske at mamma og pappa gjorde mer av?
• Hva vil du jeg skal gjøre? (med det du har fortalt meg)

Her finner du hele verktøyet

Hør podcast om 11 på her

Vil beskytte foreldrene

Marius og Anne-Kristin sier det er viktig at voksne ikke venter på at barn og unge skal fortelle, og at det er ditt ansvar som voksen å starte samtalen.

De presiserer også at dette er noen inngangsspørsmål, og at man selvsagt gjerne må spørre om flere ting eller formulere spørsmålene litt annerledes.

– Dette er en måte å starte en samtale på som barn synes er ålreit, og som barn synes det er greit å svare på. For å få å tak i hvordan barn har det, så tror vi det er lurt å spørre om vanlige ting, sier Anne-Kristin.

Hun viser også til at barn ofte er veldig opptatt av å svare riktig, samtidig som at de ønsker å beskytte mamma og pappa. De ønsker ikke å snakke stygt om foreldrene sine.

I tillegg tror både Anne-Kristin og Marius at barn fort vil merke det hvis de voksne som stiller spørsmål har en agenda eller er ute etter noe spesielt.

– Jeg må også få legge til at det er viktig at dette ikke blir som et revolverintervju. Barna skal ikke føle seg utsatt for en journalist. Vi skal selvsagt stille spørsmål, men vi kan også gjenta noe av det barnet sier og spørre mer om det, legger Anne-Kristin til.

Respekt, anerkjennelse og snakketrening

Noe annet de har forsøkt å tenke på når de har utformet spørsmålene, er hva slags respons barn faktisk trenger.

Det har de også flere tanker om.

– Jeg tror barn først og fremst trenger å føle at de blir møtt respektfullt. Og at de blir møtt av en voksen som tåler det de sier, i tillegg til å være åpen og interessert i at hele familien skal ha det bra, sier Anne-Kristin og legger til:

– De må kjenne seg likt. Barn liker å bli likt og få anerkjennelse av voksne. Da er det greit å stille spørsmål som barn synes det er greit å svare på.

Hun trekker fram et eksempel om et barn som forteller at mamma og pappa har krangla, og at det ble kasta en kopp.

Veldig mange vil da nesten på ren refleks stille spørsmålet: Hvorfor det?

– Men det er jo så vanskelig å svare på. Da kan du heller stille noe som barnet faktisk kan svare på. Hvilken farge var koppen? Gikk det bra? Ble du redd? De fleste synes jo det er greit å svare på noe som er konkret, sier Anne-Kristin.

Videre sier hun at barn trenger snakketrening, og at det å starte med å stille noen enkle spørsmål kan gjøre at barna blir tryggere på at det går an å stole på den voksne.

Stå i det

Anne-Kristin og Marius tror også at barn trenger voksne som kan stå i det barna sier, og at barna ikke opplever at de voksne umiddelbart trykker på den store alarmknappen.

Hvis de voksne med en gang ringer til foreldrene eller løper inn på personalrommet og forteller det barnet har sagt, så tror de det kan føre til at barn får vanskeligheter med å stole på voksne.

– Hold hodet kaldt, men hjertet varmt er det noe som heter. Kom tilbake dagen etterpå og fortell at du har tenkt mye på den koppen som ble kasta. Det handler om å bli kjent og skape tillit. Voksne må bevise for barn at de kan stoles på, sier Marius bestemt.

Når barnet har tillit til og stoler på den voksne, vil kanskje også veien være kortere til å fortelle mer om situasjonen barnet står i.

– Det enkleste er ofte å trykke på den store knappen. Men vi må våge å bruke tid, og når vi får vite mer må vi fortsette å stå i det, sier Marius.

– Barna står jo i det, og da må vi også tørre å stå i det, sier Anne-Kristin.

Spørsmålet du alltid skal stille

Hvis du ønsker å høre alle spørsmålene bli diskutert i detalj kan du høre podkast-episoden med Anne-Kristin og Marius.

Den finner du ved å trykke her eller der du lytter til podkast.

Det ellevte og siste spørsmålet gjorde blant at Marius fikk frysninger. Altså spørsmålet: Hva vil du jeg skal gjøre med det du har fortalt meg?

– Jeg får frysninger fordi det er så respektfullt.

– Barnet får da en følelse av kontroll, og du er med på å legge til rette for at barnet kan stole på voksne, fortsetter Marius.

Dette spørsmålet er ifølge både Marius og Anne-Kristin det spørsmålet du alltid skal stille barnet.

Hva med foreldrene?

Mange lurer sikkert også på hvor foreldrene kommer inn i bildet her, og de er begge tydelige på at meningen her ikke er å ekskludere dem på noen måte.

– Jeg synes vi skal involvere foreldrene. Jeg som forelder vil jo gjerne snakke om alt som har med barnet mitt å gjøre, sier Anne-Kristin.

Hun mener bare at vi må huske på å snakke med barnet først om at man skal snakke med foreldrene. Igjen, barnet må føle seg involvert i prosessen, føle seg sett og ha en viss form for kontroll over det som skjer.

– Vi kan spørre barnet først om det er noe jeg ikke skal si? Hva er det verste som kan skje? Hva er det beste som kan skje? Alt dette kan gi oss viktig informasjon. Dette skal være det første leddet til dialog i familien, sier hun.

Målet skal altså først og fremst være å hjelpe, ikke avdekke, arrestere eller moralisere.

Bruk verktøyet

Mye av essensen i disse spørsmålene handler i bunn og grunn om at man skal være nysgjerrig.

– Men vi skal ikke være etterforskere her. Vi skal ikke konkludere, men vi kan observere og undre oss, sier Anne-Kristin.

De 11 spørsmålene er ikke verktøy som gir deg løsningen eller fasiten på noe, men hvis du følger essensen i spørsmålene kan du stå sterkere i relasjonen med de barna du lurer litt ekstra på hvordan det egentlig går med.

– Noen ganger kan det bli tydeligere at du må ringe barnevernet, og andre ganger kan det være lurere å kontakte foreldrene. Og andre ganger skal du kanskje ikke gjøre noe fordi det er det barnet selv ønsker, sier Marius.

– Vi håper du tar med deg dette i alle samtaler du har med barn. Hvordan er lørdagene dine? Vær nysgjerrig.

– Og bruk verktøyet, sier Anne-Kristin avslutningsvis.