Barn som pårørende: Slik ser hverdagen ut

– Vi må snakke mindre om offerrollen og i større grad løfte fram barnet som aktør, sier Eli Marie Wiig fra KORUS sør. Sammen med en gruppe erfarne forskere og klinikere med kompetanse innen psykisk helse, rus og helse- og velferdstjenester, har hun gjennomgått nyere forskning på barn som pårørende.

Les hele artikkelen i Scandinavian Journal of Public Health

Gruppen, som er del av kompetansenettverket BarnsBeste, har analysert til sammen 23 studier utført i perioden 2010 til 2022. Alle tekstene handler om barns erfaringer, aktiviteter og stemme i hverdagen.

– Det vi har vært spesielt opptatt av er å få en forståelse av barnas opplevelser av hverdagen, hvordan de mestrer den og hva vi kan gjøre for å bidra til å gjøre hverdagen deres bedre, sier Wiig.

Aktiviteter, følelser og støttende faktorer

Informasjonen i artiklene har blitt sortert under tre ulike temaområder som bidrar til å gi en bedre forståelse av barnas situasjon.

1.Følelsesmessig ambivalens

Her har faggruppen sett nærmere på faktorer som påvirker hvordan barna opplever hverdagen. Mange beskriver veldig motstridende følelser knyttet til sine foreldre, der pendelen svinger fra kjærlighet til hat.

De elsker dem og jobber aktivt for å hjelpe dem og ta vare på dem. I mange tilfeller setter de egne behov til side til fordel for foreldrenes behov. Samtidig sliter flere av barna med skyldfølelse, sinne, skuffelse og skam. De lengter etter et normalt liv og frykter at de selv skal arve sykdommen eller avhengigheten foreldrene sliter med.

Flere barn forteller om en opplevelse av å være ensomme, fordi ingen prater med dem om foreldrenes utfordringer. Andre føler seg sviktet av den andre forelderen, som de opplever unngår og trivialiserer problemet.

2. Støttende faktorer

Under dette punktet har faggruppen hentet inn informasjon og faktorer som kan bidra til at barna føler seg bedre. Her beskriver mange behovet for å ha en relasjon til en trygg voksen som anerkjenner dem og de kan stole på. Det kan være alt fra en forelder, til et familiemedlem som bestefar eller bestemor, en sosialarbeider, en lærer eller en venn.

Noen beskriver også hvor viktig for eksempel intervensjon fra barnevernet har vært, og hvordan det å flytte fra ustabilitet og usikkerhet til et stabilt fosterhjem har vært avgjørende.

3. Barnas relasjonelle handlekraft/Barn som aktører i eget liv

Det tredje punktet ser på barnas relasjonelle forhold til de rundt seg og hvordan de opptrer som aktører i sitt eget liv. Her beskriver mange hvordan de gjør praktiske oppgaver og av og til jobber for å bidra til familiens økonomi og organiserer morsomme aktiviteter med den syke forelderen.

Noen forteller også om verdien av å kunne snakke med og dele erfaringer og informasjon med andre i en tilsvarende situasjon, for eksempel på selvhjelpsforum på internett. Dette bidro for mange til håp og til å åpne opp for selv å ta aktive grep knyttet til egen fremtid og ambisjoner.

Samtidig legger flere barn vekt på det å kunne ha mulighet til å være «normal» og ikke knyttes til foreldrenes problemer i samvær med andre.

Noe må gjøres

Ifølge Wiig, viser gjennomgangen en utvikling i hvordan vi ser på barn som pårørende sammenlignet med tidligere. Det er ikke lenger bare offerrollen som er rådende. Nå handler det i større grad om barnet som aktør i eget liv, og kunnskapen vi har gir rom og føringer for handling.

– Konklusjonen er klar: Basert på det vi vet i dag, både kan og må vi gjøre noe. Fagfolk, foreldre, politikere og befolkningen generelt må få mer kunnskap om situasjonen disse barna står i, og helsefremmende tiltak som tar hensyn til og anerkjenner barnas bidrag må iverksettes. For fagfolk, mener jeg det er spesielt viktig å merke seg hvor avgjørende det er å snakke med barn om deres erfaringer, gi støtte og forklaring, sier Wiig.