Forskerportrett: Anders Lauvsnes

Vi intervjuer forskere innen TSB i Midt-Norge.  Her er PhD-stipendiat Anders Lauvsnes.

Hvem: PhD-stipendiat Anders Lauvsnes
Hvor: Tidligere Kvamsgrindkollektivet, nå EY Digital Health
Aktuelt prosjekt: SPOR (Smart Prediction Of Relapse)

– Teknologipsykologer er ikke som andre psykologer, stemmer det?

– Noen er sikre på at jeg er organisasjonspsykolog, siden jeg er opptatt av teknologi i arbeidshverdagen. Det passer visst ikke helt med bilde av en 'skikkelig' klinisk psykolog å ha slike tilbøyeligheter. Jeg er en klinisk psykolog som ikke er opptatt av teknologi i seg selv, men relevante tekniske verktøy som kan understøtte det kliniske arbeidet.

– Du startet tidlig å interessere deg for teknologi og psykologi, lenge før det ble «trendy» innenfor kliniske tjenester. Er du innovativ til sinns? 

– Det startet litt tilfeldig. Jeg hadde sommerjobb i oljebransjen i studietida. Jeg tenkte det var en bransje langt unna mitt fagfelt. Men jeg forsto snart at kunnskap fra psykologien er viktig for god teknologiarkitektur og gode brukergrensesnitt. I Linköping der jeg studerte, lager SAAB jagerfly, så vi fikk et fordypningskurs i 'Human Factors' som en del av studiet. Det siste handler om samspillet mellom mennesket og teknologien og hvordan vi kan designe systemer for blant annet å bedre sikkerhet. 

– Er psykologer litt tekno-skeptiske?

– Flere faggrupper innen helsevesenet har hatt teknologiske hjelpemidler i det kliniske arbeidet lenge. Vårt fagfelt har samtalen som sentralt redskap. Hvordan kan en understøtte dialogen med digitale verktøy? Det har vært en viss utvikling på testsiden. Men i det store og hele har det vært lite teknologi involvert i selve utrednings- og behandlingstilbudet til ruspasientene fram til nå. Og mye av det som finnes har vært veldig ‘moden’ teknologi, uten for mye utprøving av nytt. Pandemien gav oss en boost i bruk av videokonsultasjoner, så ser vi vel at det ikke holder seg på samme nivå. Vi har kanskje ikke vært flinke til å tenke nytt rundt anvendelsesområder, og kanskje er det noe ‘seleksjonsbias’ inn i utdanningene. Når det er sagt så kjenner jeg mange flotte kollegaer som kan masse teknologi og står med en fot i klinikken og en fot i innovasjon.

– Du har en litt utradisjonell karrierevei?

– Ja, jeg har vekslet mellom arbeid som kliniker i rusfeltet og arbeid i teknologibedrifter. Etter første periode i rusfeltet, gikk veien til oljebransjen med risikostyring og risikoanalyse i oppgaveporteføljen. Jeg jobbet med prediktiv analyse med mål om å hindre uønskede hendelser. Så bar det tilbake til rusfeltet for å bli russpesialist. Med meg i bagasjen hadde jeg da mye kunnskap om risikoanalyse. En type uønskede hendelser i rusbehandlingen, er tilbakefall til rusbruk. Jeg fikk lyst til å ta erfaringene fra industrien til en klinisk nisje. Hvordan bruke kunstig intelligens til å predikere risiko for tilbakefall for ruspasienter? Det handler om å få store mengder gode data og se på endringsmønster i adferd før tilbakefall. Mobilen, som vi har med oss hele tiden, er en interessant kilde til å kartlegge adferd gjennom tilkoblede sensorer. Forskere i USA har vist endringer i mobiladferd før 'sprekk' hos alkoholavhengige. Dette ble jeg interessert i å ta videre i et eget forskningsprosjekt med den kompetansen jeg har fra rus- og teknologifeltet.

– Hva skal være ditt steg videre?

– Jeg vil bredde forskningen på mobiladferd til pasientgrupper som også benytter andre type rusmidler. Er metoden godt egnet til å forutsi risiko for tilbakefall også for disse pasientgruppene? Kan vi legge inn et system for varsel via mobil som aktiveres ved høyrisiko? Pasienten må selvsagt ønske dette selv. Varselet gir mulighet for at hjelp kan gis i tide. Denne type metoder kan også bidra til å differensiere enda bedre mellom ulike brukere og pasienter. For eksempel rommer sekke-kategorien rusavhengige med ADHD, mange ulike undergrupper eller ‘fenotyper’ som muligens profiterer på ulike tilnærminger i rehabilitering.

- Hva har du funnet ut så langt gjennom ditt forskningsprosjekt?

– Vi har arbeidet med flere ting. Ved bruk av HUNT-data har vi funnet at dårlig impulskontroll og symptomer på oppmerksomhetssvikt er kjernekarateristikker blant unge voksne med livstidsbruk av illegale rusmidler. Vi har også foretatt hyppige gjentatte testinger og målinger (opptil hver dag i 8 uker) av unge pasienter både i og etter døgnbehandling ved Kvamsgrindkollektivet og Klinikk for rus- og avhengighetsmedisin ved St. Olavs Hospital. Vi fant at endringer i kognisjon kan forutsi opplevelse av russug og at endrnger i russug, rettere sagt variasjonen i russug, forutsier tilbakefall. Kanskje snakker i her om et slags prodrom for tilbakefall, og denne signaturen kan vi fange opp ved hjelp av selvrapporterte og passit innsamlede data fra mobiltelefon.

– Hva ønsker du at avhandlingen din skal bidra til?

– Jeg håper avhandlingen kan bli et bidrag til bedre personstilpasset behandling i rusbehandling, både i hvordan vi følger opp pasienter i døgn og poliklinikk, men også med tanke på intervensjoner rettet mot kognitive funksjonsvansker. Spesifikt så håper jeg at prosjektet kan gi nyttig kunnskap om hvordan en kan fange opp risiko for tilbakefall hos den enkelte pasient ved bruk av denne type tilgjengelig teknologi. Målet er at metoden kan bidra til at pasienten får hjelp i tide når det er risiko for tilbakefall.

– Hva har du erfart som viktige rammer for å gjennomføre et forskningsløp?

– Arbeidsgiver ved Kvamsgrindkollektivet har lagt godt til rette for å forske i klinikken. Jeg har kunnet kombinere forskning og kliniske oppgaver på en fleksibel måte. Bruk av AIIA kan være kontroversielt, de etiske sidene og personvernet må tas på største alvor. Jeg forventet en del skepsis, men har i samarbeidet med brukerrepresentanter, kollegaer og pasienter opplevd nysgjerrighet og optimisme.

– Er det noen råd du vil gi til klinikere i rusfeltet som har lyst til å forske?

– Du bør ha ambisjoner om å finne ut av noe på pasientenes vegne når du starter. Ikke tenk at du må samle alt datamateriale selv til avhandlingen. Det kan være lurt å starte med tilgjengelige data til et forskningsspørsmål, mens du selv samler inn data til neste. Ikke gap over for mye du vil finne ut av. Etabler en forskergruppe til prosjektet med den kompetansen det er behov for, dette nettverket får deg igjennom. Hold ut!