Etterlattkaféen i Bergen

Hva er Etterlattkaféen for noe?

Etterlattkaféen er et lavterskeltilbud for etterlatte etter rusrelaterte dødsfall. Den første onsdagen i måneden kan etterlatte komme til lokalet vi har og møte andre som har opplevd å miste noen på grunn av rus. Vi er også tre til fire ansatte med kompetanse på sorg, rus og krisehåndtering.

Når starta dere opp?

Første kafékvelden var i september i 2022. Planleggingen startet ei god stund tidligere i forskningssirkelen knyttet til END-prosjektet. Her snakket vi om hvordan vi skulle bygge opp kafèen.  Vi fikk også en innføring i forskningen som hadde blitt gjort i END-studien, og ble også kurset i krise- og sorghåndtering.

Hvorfor var det akkurat en kafé som blei måten å nærme seg det her på?

Før pandemien hadde vi et innspillsmøte med etterlatte og noen pårørende. Her spurte vi om hvilket tilbud de etterlatte selv ønsker, og de svarte at det først og fremst var å møte andre som hadde opplevd det samme som de selv hadde gjort. Ønsket om å møte andre med lignende opplevelser hadde også kommet fram i END-forskningen. Vi hadde hørt at kirken arrangerte sorgkaféer, og tenkte at noe slik kan vi også gjøre. Det vil gjøre det enklere for folk å komme og gå som de selv vil enn om vi for eksempel hadde starta ei sorggruppe.

Kunne du si litt om hvordan den er organisert? Forankring lenger oppe i systemet?

Den er godt forankra i vår etat, Etat for psykisk helse og rustjenester. Her ligger også kriseteamene og oppfølgingstjenestene som en møter en del etterlatte. Da var det enkelt å ta kontakt med disse og høre om noen ønsket å være med i arbeidet med kafeèn. Bergen kommune har generelt også vært veldig engasjert i END-forskningen på Høgskulen på Vestlandet, så det er godt forankra i Bergen kommune.

Er det et fast tilbud?

Det har vært et fast tilbud hele tida. Vi har ikke noe sluttpunkt eller noe slik. Selvfølgelig hvis de etterlatte ikke kommer så er det ikke noe grunnlag for tilbudet heller. Men det gjør de. De kommer.

Hvor mange er det som kommer?

Det er i snitt 12 stykker som kommer hver. Så er det litt varierende hvem det er som kommer. Totalt tror jeg det er 20 etterlatte som har vært innom kaféen.  Det er en god miks. Og det er alltid godt besøkt.

Med god miks, hva tenker du på da?  

I forhold til relasjon og i forhold til alder. Vi har foreldre, besteforeldre, venner og barn. De siste er voksne, men de er barn av noen som har dødd overdose. Vi har også hatt søsken og venner innom.

Så det fungerer greit selv om det er snakk ulike relasjoner og ulike aldre?

Absolutt. Det fungerer veldig bra. Samtidig ser vi for oss at hvis det kommer flere unge, det vil si under 30 år, så ville det vært fint å ha en egen gruppe for disse.

Hvorfor det?

Det kan være snakk om en litt annen problematikk. Ofte er det med yngre personer snakk om søsken og venner. På en Etterlattkafé så er det ofte foreldre som kommer. Da kan det være litt vanskeligere for søsken og venner, de som er litt yngre, å åpne seg i samme fora som foreldrene. Ofte kan man ha et slags indre sorghierarki som forteller en at det er foreldrene som har det verst. Søsken opplever nok også at de må passe på og verne foreldrene sine. Når det gjelder venner så kan det være mange som har litt dårlig samvittighet fordi de viste mer om hvordan tingene egentlig var enn det foreldrene kanskje viste.

Er det mange unge som har vært i kontakt med Etterlattkaféen?

Vi har ikke hatt så veldig mange unge innom, men vi har fått tilbakemeldinger på at det hadde vært med et tilbud til disse. Det vil være på samme dagene, men på et annet sted hvor de kan møte og snakke med andre i samme situasjon som de selv.

Hva må til for å få til noe lignende andre steder i landet?

Storbyene har muligheten til å gjøre det samme som oss - å samle en gjeng som mener at akkuratt dette er viktig å gjøre. Det behøver ikke å bli særlig dyrt. Her i Bergen har vi fått låne gratis lokaler av kommunen. De ansatte får timer for å være til stede, så det er det enkelte arbeidsstedet som har satt av ressurser til dette. Så er det viktig å ha troa på at dette er mulig å få til. I mindre kommuner som kanskje har en to, tre overdosedødsfall i året så betyr det også at finnes en god del etterlatte. Her handler det om å møte folk og for eksempel invitere til samtaler med disse for å høre mer om hvilke hjelpebehov de må ha. Noen vil kanskje synes det er litt skummelt, men det handler om å våge. Alt er mulig, og alle kan lage et tilbud til etterlatte. Det handler om å tørre, det handler om å snakke sammen, og det handler om å ta de etterlatte med i arbeidet.

Om noen blir inspirert til å starte noe lignende, kan de ta kontakt med deg da Susanne?

Ja. Det kan de.  Da vil de få alt jeg har. Hvis det er noe jeg kan bidra med, så gjør jeg det med glede.