– Vi må snakke om sammenhengene

Det er lett å tenke at det er stor forskjell på de som drikker for mye, de som begår selvmord, eller dør av en overdose. Imidlertid tror jeg det er fellestrekk vi må snakke om.

Av: Tommy Sjåfjell, spesialrådgiver i KORUS Sør og brukerrepresentant i A-larm

I 2020 døde 324 personer i overdoser, det høyeste tallet på mange år. Totalt omkom 1349 personer, av overdoser av illegale rusmidler, alkohol og selvmord. Tar vi med alle som dør av alkoholrelaterte sykdommer vil nok tallet passere 2500.

Et fellestrekk for disse er at alle strevde og trengte hjelp.

En annerledes værmelding

Psykisk helse-utfordringer handler ofte om hendelser, traumer, sår og arr vi har fått gjennom livet. I selvhjelpsgrupper har jeg hørt ordet værmelding bli brukt når man skulle si hvordan man hadde det.

Jeg har erfart at «en dårlig dag», å være «tungt deprimert», eller «suicidal» er svært ulike tilstander. Stort sett har jeg det bra, jeg bor bra, har en grei økonomi, og en jobb jeg opplever gir mening. Når jeg sier jeg har det stort sett bra, handler det om at jeg de siste årene har hatt dager der jeg tenker jeg ikke orker mer. Imidlertid vet jeg at ingen kan se hvordan jeg har det. Jeg vet ikke om jeg har flere sår, traumer eller arr enn andre, men jeg vet at dette gjør meg sårbar.

På mange måter tenker jeg allikevel jeg er privilegert, jeg har alt jeg trenger. Jeg har også erfart at uansett hvor svart og mørkt livet er i perioder, er det håp om bedring. Det håpløse går stort sett over, så lenge jeg velger veien fremover. Svært mange klarer imidlertid ikke å finne veien ut av dette mørket, for noen kommer det til utrykk i destruktiv rusing, andre tar sitt eget liv. I fjor hadde vi det høyeste antallet overdoser på mange år med 324 personer døde. I tillegg tok 639 personer sitt eget liv i fjor. Det betyr at 639 av våre medmennesker, naboer, medborgere, venner, kollegaer og familie valgte å forlate oss før tiden.

Tid for å minnes, forebygge og handle

Fra slutten av august til 10. oktober er det tre større markeringer som handler om psykisk helse og rus. Overdosemarkeringen 31. august er både en minnemarkering og en påminner for oss alle om at overdoser kan forebygges og forhindres. 10. september var minnemarkering for selvmord. Både innenfor selvmord- og overdoseproblematikk har vi fått en nullvisjon. Det gir oss en forpliktelse til å jobbe ut fra at vi ikke har noen å miste. Tiltakene i handlingsplanen skal bedre forebygging, tidlig hjelp for personer i selvmordsrisiko, bedre hjelp til etterlatte og økt forskning.

I oktober er verdensdagen for psykisk helse, som i år tematiser livet etter pandemien med mottoet; «Vær oppmerksom. Vær til stede. Følg opp». Hva betyr dette for meg; jo at vi skal bry oss om de som strever. Selv om det er utfordrende å tenke, tror jeg mange selvmord og overdoser startet på stellebordet for mange. Utenforskap, mobbing, rus og psykisk u-helse oppstår ikke i et vakuum. Kanskje er det slik at om vi skal forebygge selvmord, overdoser og rusutfordringer, må vi snakke om kontekst. Vi må snakke om flokken vår, og de som ikke har en flokk. Vi må snakke om psykisk og somatisk helse, mobbing og ulike former for sår og arr vi får og påfører hverandre i livet.

Hvorfor drikker Jeppe?

Noe jeg stadig overaskes over er hvor flakkende i blikket mange blir når jeg snakker om alkohol. Vi kjenner alle noen som strever, allikevel tviholder vi på mantraet at alkoholbruk er en privatsak. 300 år etter at Ludvig Holberg skrev om Jeppe på Bjerget, er dette stadig like vanskelig. Vi vet at skadelig alkoholforbruk er en risikofaktor for selvmordsforsøk og øker risiko for selvmord betaktelig.

Vi vet at 25 % av pasientene på sykehus har en alkoholrelatert skade. På alkoholfeltet har vi ingen nullvisjon, eller et uttalt mål om at vi ikke har noen å miste, men det er et sentralt mål å få ned forbruket på befolkningsnivå. Nasjonal alkoholstrategi viser et svært komplekst utfordringsbilde. Helsefremming, solidaritet, tidlig innsats mot alkoholutfordringer, og behov for mer kunnskap og kompetanse hos befolkningen generelt og helsepersonell spesielt pekes på som viktige fokusområder fremover. Det er bekymringsfullt at svært få (5 prosent) av personer som strever med alkohol mottar behandling. Den helseutfordringen som øker mest blant oss, er den som behandles minst. Jeg er bekymret for at Jeppe drikker fordi han er redd for å miste flokken sin. Redselen for sosial annerledeshet gjør seg nok gjeldende for flere enn skribenten.

Vi må se sammenhengene

At vi fikk så høy økning i overdosene i fjor, henger nok tett sammen med pandemien. Noen rapportere økt bruk av alkohol, imidlertid vil dette nok ikke gi utslag på dødsstatistikkene før om noen år. Når det gjelder selvmord førte ikke pandemien til høyere antall selvmord i fjor, det kan imidlertid være grunn til å tro at vi ikke kjenner fasiten på dette før om noen år.

Det er også grunn til å peke på at det som tar flest leveår fra personer med kjente rus- og/eller psykisk helse-utfordringer er somatisk sykdom og ikke selvmord eller overdoser. Vi vet også at svært mange rusavhengige med somatiske helseutfordringer fikk liten helseoppfølging for disse i 2020/21. Hensikten med å peke på et så sammensatt utfordringsbilde er å peke på sammenhengene. Vi vet at barn som vokser opp med foreldre med et alkoholproblem vil være mer utsatt for egne rus eller psykisk helse-utfordringer i voksenlivet. Vi vet at over 100.000 barn har en oppvekst negativt preget av voksnes alkoholbruk. Vi vet at dagens sårbare barn og unge kan være morgendagens tall i selvmords- eller overdosestatistikk.

Gjør vi nok?

Vi trenger økt kunnskap og kompetanse i tjenestene, noe mange sentrale føringer peker på. Personer med rus- og/eller psykiske lidelser må møtes av personell med høy faglig kompetanse i alle ledd, på somatiske sykehus, hos fastleger, på NAV-kontor og i hjemmetjenester. Jeg tror også vi som naboer, venner og kollegaer trenger mer kunnskap om rus og psykisk helseutfordringer og hvordan vi best kan møte dette når det rammer noen av våre nære .

Ofte blir det satt søkelys på hvor tjenestene svikter, og innimellom svikter tjenestene. Imidlertid tror jeg de beste tiltakene er i flokken, vi må tørre å bry oss mer om hverandre.

For et par år siden holdt jeg på og bli en del av denne dystre statistikken. Jeg liker ikke at andre bryr seg om, og med, mitt indre kaos, før det er sortert. Sår og arr i mitt liv må få lov å gro litt i fred. Imidlertid var det vanskelig når så mange visste hvordan jeg hadde det, noen tok opp telefonen og ringte, andre sendte en sms, noen sendte en melding på Messenger. Folk tok kontakt fordi jeg hadde det vanskelig, men heldigvis ikke for å snakke om det vanskelige. Alle små og store tegn på at jeg hadde verdi for flokken, betydde noe. De som tok kontakt respekterte mitt behov for ikke å utlevere mitt indre, det ble viktig for meg.

Vi vet i dag mye om risikofaktorer og hensiktsmessige tilnærminger i både overdoseforebyggende arbeid, i møte med selvmordsproblematikk og i møte med alkoholutfordringer. Nå må man virkeliggjøre tiltakene og kompetanseløftene som ligger i ulike opptrappingsplaner, strategier og handlingsplaner. For dessverre blir det ofte mye ord og lite handling: To norske forskere oppsummerte dette slik. «vi vil hevde at norsk politikk på området psykisk helse og rusfeltet er forbilledlig – teoretisk sett» (Karlsson & Borg, 2017 s. 52). Slik skal det ikke være! Vi mister over 2000 personer i året til alkohol, selvmord og overdoser, og vi må hver dag spørre oss om vi alle gjør nok!

Kilder:

Regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord 2020-2025 - Regjeringen.no

Nasjonal alkoholstrategi - En helsefremmende og solidarisk alkoholpolitik - Regjeringen.no

Karlsson, B. &Borg, M. (2017). Recovery- Tradisjoner, fornyelser, og praksiser. (1 utg.)

Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS