Rusfeltet gjennom 30 år

Anne Signe Landheim er professor med doktorgrad i psykiatrisk epidemiologi og forløpsforskning. Hun er forskningsleder ved ROPforsk ved Sykehuset Innlandet og var den første lederen i KORUS øst - fra senterets opprinnelse i 1995.

Det jeg husker best fra rusfeltets utvikling gjennom de siste 30 årene er Rusreformen da den kom i 2004. Brukerne skulle få pasientrettigheter og det skulle være et tverrfaglig fokus i behandlingen. Jeg husker også godt da legemiddelassistert behandling ble et tilbud, og at det i større grad ble satset på skadereduserende tiltak. Samhandling har vært et tema de siste 30 årene og er fortsatt aktuelt.

Noe jeg synes har vært spesielt bra er skadereduserende tiltak, LAR, mindre straff og mer behandling og oppfølging, at brukerorganisasjonene og erfaringskonsulenter har kommet mer på banen, at samhandlingsmodeller som ACT og FACT i større grad enn tidligere gir et tilbud til personer med rusproblemer og psykiske lidelser/problemer og med store og sammensatte behov.

Hva jeg skulle ønske var annerledes: Det har lenge vært en forventning om at personer med rus- og psykiske lidelser (ROP) skulle få et bedre tilbud i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Manglende samhandling var og er fortsatt en utfordring. Personer med samtidig ruslidelser og psykiske lidelser får ikke den hjelpen de trenger, i form av behandling, aktivitet og oppfølging. Når det gjelder tilbudet til personer med rusmiddelproblemer og avhengighet, er det fortsatt mangel på egnede boliger og aktivitetstilbud. Det er fremdeles samhandlingsutfordringer mellom tjenestenivåene og mellom sektorer som medfører risiko for svikt i forløp og fragmenterte tjenester.

Helge Bjørnsen jobber i KORUS øst med kommunal alkoholpolitikk, ansvarlig alkoholhåndtering, rusmiddelpolitiske handlingsplaner, folkehelse og forebygging. Han har jobbet i rusfeltet i 50 år og vært ansatt i KORUS øst siden 2007.

I 1997 var jeg med å planlegge for LAR i Innlandet, med oppstart året etter. Det medførte nye muligheter for mange, men også viktige refleksjoner og diskusjoner om grenser for inngripen i rusavhengiges liv og respekt for deres valg. Det var bra.

Så kom pasientrettighetene, fastlegereformen og helseforetakene på begynnelsen av 2000 tallet. Store framskritt, men også noen underkommuniserte utfordringer.

Overgangen fra tilknytning til sosialtjenestelovgivning til helselovgivning har etter min mening medført at rusbehandling ikke bare har blitt mer medisinsk orientert, men også smalere. Spesialisthelsetjenesten definerer innholdet i behandlingen, og krever av henvisningen at den er diagnostisk orientert. Og kommunen får tilbake en diagnostisk orientert utredning. Det tvinger kommunene til å prioritere diagnostisk kunnskap og praksis. De sosiale innsatsene, arbeid med praktiske ferdigheter og mestring blir i mindre grad prioritert. Kommunale virksomheter blir til forveksling lik en psykiatrisk poliklinikk. Jeg har ønsket meg en spesialisthelsetjeneste som i større grad utvidet, forsterket og spilte mer på lag med de kommunale tiltakene.

Den gode intensjonen med NAV i 2006, formulert som en dør inn, ble raskt omdøpt til labyrinten. Jeg er ikke imponert over på hvilken måte NAV organiserte og prioriterte mennesker med sammensatte utfordringer.

Rusreformdebatten har provosert meg. Først og fremst fordi jeg mener debatten ikke i stor nok grad ivaretok det forebyggende perspektivet, men også fordi det stigmatiserende ved å bli tatt for noe ulovlig ble så oppblåst. Jeg har jobbet over 30 år i klinikk, og har sjelden opplevd annet enn at det å bli tatt av politiet ble betraktet som den prisen man må betale. Det er jo slikt politiet er der for, de gjør bare jobben sin.

Å ha skuffet – såret - ødelagt for mor – far - søsken, å ha en identitet knyttet til kriminalitet, prostitusjon, og/eller arbeidsledighet, det var derimot følelser det er knyttet sterke stigma til.  

Arild Bækkevold er seniorrådgiver hos Statsforvalteren i Innlandet og jobber med blant annet rusproblematikk i seksjonen for Helse og omsorg. Han har fulgt rusfeltet og KORUS øst som samarbeidspartner over flere tiår.

Hva jeg husker best fra rusfeltets utvikling gjennom de siste 30 årene: Det må være innføring av pasientrettighetsloven i 2004 hvor rusmisbrukere fikk pasientrettigheter og rett til nødvendig helsehjelp. Dette endret mye i fagfeltet

Noe jeg synes har vært spesielt bra: Jeg mener at samarbeidsklimaet mellom de ulike aktørene i fagfeltet har vært bra og avgjørende for den utvikling vi har sett i Innlandet. Dette gjelder både antall årsverk, faglig utvikling og viljen til å yte litt ekstra.

Noe jeg skulle ønske var annerledes er anbudsordningen og kjøp av tjenester. Jeg har stor respekt for den uforutsigbarheten som institusjonene må stå i.