Bli kjent med en forsker: Merethe Wenaas

Vi intervjuer forskere innen TSB i Midt-Norge. Først ut er PhD-stipendiat Merethe Wenaas.

Hvem: PhD-stipendiat Merethe Wenaas

Hvor: Avdeling TSB, Klinikk for psykisk helse og rus, Helse Møre og Romsdal HF

Aktuelt prosjekt: Brukermedvirkning – muliggjørende?  - en kvalitativ studie om tjenester for mennesker med ruslidelser


- Hovedfokuset ditt i doktorgraden din er brukermedvirkning i rustjenesten. Hvorfor dette temaet?

- Jeg har vært kliniker i rusfeltet i 25 år, med erfaring både fra kommune- og spesialisthelsetjenesten. I nesten like lang tid har jeg vært opptatt av gode overganger mellom tjenestene. Gode forløp krever samhandling som er tilpasset pasientens behov og ønsker. Dette får en ikke til uten brukermedvirkning. Jeg mener vårt felt fortsatt er fattig på forskning om brukerstemmen.

- Hva førte deg som engasjert kliniker til forskningsfeltet?

- Det har ikke vært en bevisst plan for meg. Jeg fikk rollen som forskningskoordinator i delstilling ved klinikken i 2012. Jeg og min kollega Eli Otterholt ble involvert i riggingen av en større regional forløpsstudie innen TSB ledet av forsker Helle Wessel Andersson ved Klinikk for rus- og avhengighetsmedisin St.Olavs (da Rusbehandling Midt-Norge). Det ble etablert et regionalt nettverk for arbeidet. Deltakelsen i utformingen av prosjektet var veldig inspirerende. Jeg har alltid hatt interesse for å lese og undersøke ting. Det var viktig at vi var to sammen fra samme klinikk i nettverket, vi diskuterte mye sammen mellom møtene. Gradvis vokste tanken fram om et eget prosjekt. Det ledet til kurs i protokollskriving og til stipendmidler fra Helse Møre og Romsdal.


- Hva har du funnet ut så langt gjennom ditt forskningsprosjekt?

- Brukermedvirkning er vanskelig å realisere som reell brukermedvirkning. Det krever bevisst tilrettelegging for å styrke brukerstemmen, særlig i en tidlig fase av behandlingen. Det er mange aspekter å ta hensyn til som for eksempel behovet for informasjon, behovet for støtte og ivaretakelse, rolleforståelsen til de involverte.

Hva ønsker du at avhandlingen din skal bidra til?

- En jevnlig tematisering av hva vi forstår med brukermedvirkning. Jeg ønsker at fagfeltet skal se viktigheten av å skape arenaer for faglig dialog om dette. Det er fint om avhandlingen kan bidra til å øke kunnskap om hva som kan hemme og hva som kan fremme brukerinvolvering i rusfeltet.

- Hva har du erfart som viktige rammer for å gjennomføre et forskningsløp?

- Ledere som ønsker forskning og god forankring av forskningsprosjektet på ledernivå.
Det å være en del av forskningsrelaterte nettverk, både lokalt og regionalt, har vært viktig for meg. En blir aldri god alene. Godt samarbeid med det akademiske miljø, og lett tilgang på bibliotekressurser. I tillegg til mine veiledere i akademia har jeg hatt to forskere fra Rusklinikken ved St.Olavs med meg gjennom løpet, Helle Wessel Andersen og Nina Bahl, det har betydd mye. For meg har det også vært viktig at jeg kan få anledning til å jobbe videre med forskning i klinikken etter avhandlingen, være der livet er, og bidra til å utvikle et lokalt FoU-miljø.

- Er det noen råd du vil gi til klinikere i rusfeltet som har lyst til å forske?

- Ta kontakt med et forskningsmiljø og start en brainstorming. Drøft mulighetene for et klinisk nyttig og gjennomførbart prosjekt. Sikre god forankring i klinikken. Et phd-løp er krevende, du må være dedikert til oppgaven og virkelig ha lyst til å sette i gang.

- Du har hatt et stort prosjekt og det har vært krevende faser underveis. Noen kan gi opp underveis, men du ser nå målstreken. Hva har vært viktig for å gjennomføre?

- Pasientene som har stilt opp for meg har vært den viktigste motivasjonen. Jeg må få formidlet det de har gitt meg innblikk i, jeg kan ikke svikte «kontrakten» med informantene mine.

- Kan du si litt om hvordan det har vært å legge vekk klinikerrollen og ta på forskerbrillene?

- Det har faktisk gitt mulighet til å få andre fortellinger fra pasientene. Travelheten som kliniker og behandlingsperspektivet kan skygge for noe. Som forsker har jeg opplevd å komme mer inn på livet til informanten. Som forsker er du avhengig av informanten på en annen måte enn som kliniker. Det gjør noe med samspillet. Jeg kjenner på takknemlighet for det informantene har vært villig til å dele. Forskerrollen har faktisk styrket meg som kliniker.