Å bringe håp inn i håpløsheten

Håp. Hva er denne merkelige superkraften? Og hvordan kan den hjelpe den som sliter med rusmiddelavhengighet?

Dette rare lille ordet på tre bokstaver, som rommer så mye. Som kan være en kraft og en trøst. Som er lett å bære, og tungt å miste.

Torsdag er nettopp en samtale om håp tema i markeringen av overdosedagen i sykehuskapellet ved UNN Narvik. Her blir det også holdt appell, det blir musikalske innslag og lystenning.

Anita Simonsen-Berge har i seks år jobbet som sykepleier ved russeksjonen ved UNN Narvik, de siste drøyt to årene som behandler.

Allerede underveis i utdanningen, var hun fascinert av håpets kraft og betydning – så mye at hun endte opp med å skrive en oppgave om temaet da hun tok videreutdanning i rus og psykisk helse.

– Det var en tidligere pasient som ga meg innhold til oppgaven da jeg skulle skrive om temaet håp. Han hadde liten tillit til oss i behandlingspersonalet, hadde store sinneproblemer og ønsket ikke å snakke eller forholde seg til helsepersonellet.

– Det ble vanskelig for meg å se hvordan jeg skulle klare å kommen inn på pasienten for å gi hjelp. Det slo meg da at dersom ikke jeg som fagperson har håp for pasienten, hvordan kan pasienten da ha håp for seg selv?

Tilbakefall svekker håpet

Rusavhengige pasienter tilhører en utsatt og sårbar gruppe i samfunnet og i helsevesenet. Det finnes mange fordommer mot denne pasientgruppen, noe som gir en ekstra belastning på toppen av problemene rusmiddelavhengigheten fører med seg.

– På lik linje med andre pasienter, får også ruspasienter tilbakefall. Når dette skjer, er det lett at håpet svekkes, både for pasienten og de pårørende. Forskjellen er imidlertid at ved andre lidelser risikerer ikke pasienten å bli skrevet ut av behandling ved tilbakefall av sykdommen, forklarer Berge-Simonsen.

Håpet rommer muligheter

– Hva tenker du skal til for å fremme håp og gi muligheter for at tilfriskning og rehabilitering kan bli lagt bedre til rette for pasientene?

– Håp rommer muligheter, en fornemmelse av at noe blir bedre, at du vil ut av situasjonen du befinner deg i. Det er ikke nødvendig alltid å vite hva dette «bedre» er, men vite at på dette stedet man er nå, ønsker man ikke å være.

– Dermed driver håpet frem en handling, det hjelper til med å lete etter muligheter, finne noen lys, vise vei til et helt annet mål. Håpet kan endres, men å bevare håpet er å bevare livsgnisten, mener Anita.

Faglig støtte

– Etter hvert har det kommet mye forskning om temaet håp i ulike typer behandling, ikke bare rus. Særlig i kreftbehandling og palliativ behandling er det dokumentert at håpet har en effekt på livskvaliteten til pasienten. Innen rusbehandling er recovery ett av elementene jeg mener bidrar til å fremme håpet hos pasientene. Dette er en dypt personlig, unik prosess med endring av egne holdninger, verdier, følelser mål og ferdigheter. Nettopp håp, optimisme, mål, myndiggjøring, tilhørighet og mening er viktige i bedringsprosessen. Jeg tenker at håpet er det som danner grunnlaget for å få på plass de andre elementene. Uten håp, kan det være vanskelig å prøve.

– Hvordan kan du som behandler formidle håp til dine pasienter som står i krevende livssituasjoner?

– Når vi kartlegger pasientene, leter vi jo også etter denne lille tingen vi håper skal bidra til et lyspunkt. Vi prøver å finne pasientens ressurser og interesser som kan bidra til at det blir enklere å gjøre endring i pasientens liv.

– De fleste pasientene håper på små, realistiske ting som kan gi dem en bedre hverdag. Som behandler vil jeg hjelpe dem med å holde fast i håpet. At vi har brukerstyrte tiltak som EXIT er viktig for pasientene. Menneskene i EXIT gir håp om at rusfrihet er mulig, og er dermed viktige rollemodeller.

Fremtidshåp

– Er alle pasientene dine åpne for å snakke om håp?

– Jeg har til nå ikke møtt noen som ikke ønsker å snakke om håp. Mange begynner på ett eller annet tidspunkt å si noe om hva de håper på for fremtiden. Jeg tenker at håp gir motivasjon til å prøve, og håp gir også utholdenhet både mens man prøver å endre og også hvis man feiler. Håpet blir en katalysator for andre drivkrefter som motivasjon og utholdenhet.

– Jeg syns det er viktig at vi som jobber med ruspasientene er tydelige på at vi har et håp for dem, for at de skal få et bedre liv. Vi jobber jo med dette for at vi ønsker at folk skal få det bedre, dermed blir vi håpsbærerne for pasientene våre, avslutter Anita Simonsen-Berge.